Velferd er høyrepolitikk

Det samfunnet vi utgjør, er uløselig knyttet til generasjonene før og etter oss. Det plikter vi å ta hensyn til. Reformer bør ikke være for hastige.

ETISK GRUNNLAG: Både "konservatismens far", Edmund Burke og filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel har inspirert de konservative ideene om det sivile samfunnet. LITOGRAFI: JULIUS L. SEBBERS/WIKIMEDIA COMMONS

  • Forfatter
  • Filosof
  • Lars Gauden-kolbeinstveit

I den siste tiden har det vært fremvist større interesse for ideene som ligger bak politikken. Men hvordan kan ideer påvirke politikk? På hvilke samfunnsområder kan vi dra nytte av mer idémessig tenkning?

Mange har latt seg overraske, glede eller provosere av at partiet Høyre nå snakker om velferd. Kritikere hevder at høyresidens snakk om velferd kun er retorikk. Kritikken holder ikke vann.

Konjunkturene bestemmer

Det er omtrent ingen forskjell på veksten i offentlige bevilgninger til velferd under ulike regjeringer de siste tyve årene. De forskjellene som finnes, dreier seg først og fremst om samfunnsøkonomiske konjunktursvingninger, ikke om ideologiske svingninger.

Det finnes med andre ord større likhet mellom partiene enn forskjeller hva angår bevilgninger til velferd.

Ingen tom retorikk

Kritikken mot særlig Høyre dreier seg også om at den "plutselige" interessen for velferdspolitikk bare er et taktisk påfunn. Men denne kritikken er blitt tilbakevist gjennom flere historiske eksempler på hvordan borgerlige partier har vært toneangivende i utviklingen av velferdsstaten.

Debatten om hvorvidt Høyre bare bedriver retorikk når partiet snakker om velferd, eller hvilken historiefortelling som er riktig, viser hvor viktig det er å ha hegemoniet i velferdsdebatten. Men debatten viser samtidig hvor viktig det er å være for økte bevilgninger for å bli tatt på alvor i Norge.

— Vi har bevilget mest

Da Civita lanserte boken "Den norske velferden" i mars i år, sa professor i økonomisk historie, Einar Lie, at den norske debatten om velferd er unik i europeisk sammenheng.

Mens politikere i søreuropeiske land krangler om hvem som har bevilget for mye penger og dermed satt statsfinansene over styr, er debatten motsatt i Norge: Her krangles det om hvem som har bevilget mest penger.

Balanse i økonomien

Einar Lie belyser her et viktig poeng som vi bør ha med oss i debatten om den norske velferdens fremtid. Ernas Solbergs mantra, "mennesker – ikke milliarder", er retorisk godt og viser at hun vet hva som betyr noe: hva som er mål og hva som er middel. Slagordet kan likevel være farlig enkelt og besnærende fordi det setter mennesker opp mot milliarder og lager en kunstig motsetning. De mest kyniske menneskene vi har sett i europeisk velferdspolitikk de siste årene, har jo nettopp hoppet bukk over milliardene.

Høyre- og venstresiden diskuterer hvorvidt det er finanselitene eller slepphendte politikere som har skylden i den europeiske velferds- og gjeldskrisen. Det finnes gode argumenter på begge sider, men uansett hvilke argumenter en sympatiserer med, må en forholde seg til økonomiske "tyngdelover": Utgifter og inntekter må – i alle fall over en viss tid – være i balanse.

Hvem er kynisk?

Å påpeke at hensynet til økonomiske realiteter er viktig, kan virke kaldt, kjedelig og kynisk. Men ironien i dette er at det er de som ikke tar hensyn til de økonomiske realitetene, som er de virkelige kynikerne. Det er de som leder oss ut på åpent hav og kaller værmeldinger for trivialiteter, som er kyniske.

Både meteorologen og revisoren sier oss noe om virkeligheten og hvilke livsbetingelser vi må ta hensyn til i livene våre. Konservative har nettopp et slikt virkelighets- og realitetsorientert utgangspunkt som kjennetegn for sin tenkning. Utgangspunktet må være den virkeligheten vi lever i, og ikke abstrakte tanker og ideer om hvordan vi vil forme samfunnet.

De som ønsker å forandre samfunnet, utvikle mennesket, fremme åndsdannelse og kultur, ser ofte en motsetning mellom økonomi og kultur, regnskap og dannelse. Disse motsetningene er falske. De er falske, ikke fordi åndsdannelse og menneskelige verdier er uviktige, men fordi økonomiske og menneskelige verdier henger sammen. De utfyller og er gjensidig avhengige av hverandre. "Das Wahre ist das Ganze" – "sannheten er helheten" – sa den tyske filosofen Hegel, som har inspirert mange konservative.

Edmund Burke i grå dress

Når økonomer eller menn i grå dress fra Finansdepartementet eller SSB snakker om nødvendigheten av å stramme inn på offentlig utgifter for å gjøre velferden mer bærekraftig, er de ikke bare kjedelige økonomer. De kan kalles konservative, som har lest sin Edmund Burke. Burke, som av mange regnes som konservatismens far, mente at samfunnet ikke var en tilfeldig ansamling individer.

Det samfunnet vi utgjør, er uløselig knyttet til generasjonene før oss og etter oss. Det plikter vi å ta hensyn til. Generasjonsregnskapspoenget til Burke benyttes ofte for å vise hvorfor tradisjoner er viktige og reformer ikke bør være for hastige. Poenget kan brukes i klimadebatten, men også i velferdsdebatten. Er det riktig at vår generasjon tar ut så mye av vår felles formue til velferd? Låner vi penger av fremtidige generasjoner? Er det riktig?

Solidariteten finnes

Diskusjonene om hvordan og i hvor stor grad politikken må styre markedet, er viktig og preger ofte ideologiske debatter. Men sammen med denne debatten bør vi også diskutere hvilken politikk som bør føres – eller rettere sagt ikke føres – for å styrke sivilsamfunnet.

Da jeg som ung spilte fotball i KFUM, dro vi av og til på turneringer til utlandet om sommeren. På fakturaen vi fikk med oss hjem etter trening en gang om våren, sto det at foreldre med betalingsproblemer kunne ta kontakt med klubbledelsen. Tiltaket hadde svært lite med politikk å gjøre. Det var noe som idrettslaget selv hadde funnet på. Det var en solidaritet mellom mennesker som var organisert nedenfra og ikke ovenfra gjennom politiske tiltak.

Etikken bygges nedenfra

Den tyske filosofen Hegel blir innenfor sosiologien og filosofien ofte sett på som en sentral tenker for ideene om det sivile samfunn. Det er i de små fellesskapene, i lokalmiljøene, idrettslaget, kirken eller lignende institusjoner at mennesker føler tilhørighet, i tillegg til i familien. I disse fellesskapene opplever mennesker å anerkjenne hverandre gjensidig. Her utvikles samfunnets etiske grunnlag.

En ytre rettsstat er nødvendig for å sikre og støtte opp om dette etiske grunnlaget. Men det etiske grunnlaget må også utvikles nedenfra gjennom familien og sivile fellesskap. I de små fellesskapene tar man ikke bare ansvar for seg selv, men også for sine medmennesker.

Styrk de små fellesskapene

Hvis vi ønsker å føre en politikk som kan styrke og utvikle disse sivile fellesskapene, er det ikke det å drive politikk som er viktig. Snarere må disse fellesskapene settes i stand til å stå på egne ben.

Ideelt sett bør de i større grad finansiere og drifte seg selv uavhengig av det offentlige. God politikk på dette området er ikke ensbetydende med økte offentlig bevilgninger. Det er en konservativ innsikt, og den har lite med kalkulatorer og desto mer med mennesket å gjøre.

Har du noen tanker om dagens kronikk?

BURKE: Både "konservatismens far", Edmund Burke og filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel har inspirert de konservative ideene om det sivile samfunnet. ILLUSTRASJONER: MALERI: JOSHUA REYNOLDS,