Saborgs historie må skrives

August Rathke har i mange oppslag i BA og BT og i boken «Hilsen til Guri» fått rollen som det store sannhetsvitnet om Saborg, som også BA bruker til sin famøse serie «Drap i 100 år».

Av Lars Borgersrud

Med sin store krigsinnsats, som han fortjener all heder for, bør Rathke være glad for at også andre kan bidra til å bringe Saborgs historie frem i lyset. Men han bør være enig i at hans bidrag til historiefortellingen bør ses atskilt fra hans rolle som aktør under krigen. En rekke av de forholdene som han tar opp i BT 20.5. har jeg allerede vært inne på i min kronikk 27.4.. BT gir meg dessverre ikke plass til å utdype dem her.

Mye av det vi nå vet om Saborg var ikke kjent under krigen, heller ikke blant medlemmer av Kommunistpartiet. Rathke, som var ungdomsleder i partiet, formulerer seg uklart, slik at leserne kan oppfatte det som at han ikke bare var med i Saborg, men var en sentral lederfigur der. Han kan oppfattes som at han kjente Osvald-gruppens første leder Martin Hjelmen før krigen (men ikke med det dekknavnet jeg oppgir). Det gjorde selvfølgelig ikke en bankfunksjonærsønn fra Skuteviken, som var 14 år i 1940. Og videre at «vi» sprengte transformatorstasjonene, at Osvald-gruppen først ble startet i 1943 (bok, s. 12), at «ungdomsorganisasjonen ... dannet kjernen i Saborg» (BT 2.5.), at Hans Langeland var leder av Saborg (bok, s. 95, BT 20.5.) osv. Slik kan leserne også bli brakt til å tro at Saborg var del av Kommunistpartiet og dets ungdomsbevegelse. Det var der Langeland og Rathke gjorde sin store innsats.

Det var i virkeligheten to helt atskilte organisasjoner. En mengde kilder, ikke minst Langeland selv, viser at Saborgs leder Norman Iversen, var underlagt Asbjørn Sunde inntil bruddet mellom Osvald-gruppen og Kommunistpartiets ledelse kom til Bergen. Da bestemte Iversen etter mye tvil at Saborg skulle underlegge seg Bergens-partiet. Beslutningen falt bare dager før Saborg ble revet opp og knust. Den fikk derfor ingen betydning.

Rathkes detaljer om likvidasjonene i Bergen ser i hovedsak ut til å bygge på «Gesamtschlussbericht» av SS Hauptscharführer Arndt fra februar 1945. Den er informativ, men vi vet mer i dag. Rathke er heller ikke oppdatert når han skriver at ingen er i live som kan berette om likvidasjonene. Minst en som var med er fortsatt i live. Og når Rathke to ganger kobler Osvald-gruppen med alkoholmisbruk (bok, s. 112, og BT, 20.5.), kan det minne om BAs forsøk på diskreditering med gangsterdrap. Rathke er neppe ukjent med at alkohol av og til ble brukt i følelsesmessig nød i ulike motstandsgrupper, også i hans egen. Det er et tema for seg, og viktig nok. Men ikke som et stempel.

Jeg mener selvfølgelig ikke at disse uklarhetene er tilsiktet. Men historieforskning må bruke allsidige kilder og bygge videre på etablert kunnskap. Mitt eget bidrag «Nødvendig innsats» (1999) kunne blant annet bygge på Frode Færøys utmerkede hovedoppgave (1991), tidligere arbeider av Torgrim Titlestad og andre kilder som er kommet til. Vi samler mer kunnskap og forstår flere sammenhenger. Slik må all forskning være.

Til slutt. Man kan undre seg om hvordan Bergen tar vare på sin krigshistorie, med Veiten, hvor Reidar Olsen ble torturert til døde, som forlystelseslokaler og minneplaten over ham gjemt vekk inne i Gaias kontorbygg. Kan det ha noe å gjøre med at Saborgs historie er så lite kjent? Noe kan vi kanskje gjøre. Jeg er sikker på at jeg har Rathke med meg i at det er på tide at Saborgs historie blir skrevet. Kanskje vi kan be Bergen kommune om å sette i gang et slikt prosjekt? Så kunne vi få formidlet dette aller viktigste kapittelet av kampen mot nazismen i Bergen til ettertiden. Da ville denne debatten ha ført til noe viktig!