Kampen om pavestolen

Ett er sikkert: Så lenge det er pust i Johannes Paul II, kommer det ikke noen ny pave, skriver journalist Rune Valderhaug.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

Pave Johannes Paul II er tilbake i Vatikanet etter to sykehusopphold. Oppstår det ikke nye akutte komplikasjoner i pavens helsetilstand, kan titusener av pilegrimer håpe på å få et gløtt av verdens mektigste kirkeleder fra Petersplassen i løpet av høytiden. Og kanskje er paven også med egen stemme i stand til bære frem sin påskehilsen og ønske om fred på jorden.

Men selv om Johannes Paul II makter gjennomføre de tradisjonsrike påskeritualene, er det liten tvil om at det er en svært svekket pave som eventuelt trer frem igjen og bekrefter sin posisjon som Guds stedfortreder på jorden. Samtidig har maktkampen om hvem som skal bli ny pave, for alvor tatt av bak kulissene i Vatikanet.

Polsk folkehelt

Johannes Paul har vært pave i 26 år. Folkehelten fra Krakow i Polen vil bli husket som den mest synlige, mediebevisste, folkelige og reiseglade pave i kirkehistorien. Men han har også vært eksponenten for teologisk konservatisme og manglende etisk nytenkning.

Da pave Johannes Paul II ble innlagt på sykehus første gang i vinter — angivelig på grunn av influensa - startet umiddelbart spekulasjonene om hvorvidt han ville trekke seg eller ikke. Etter at sykehusopphold nummer to er over, og pavens helsetilstand fortsatt er høyst uklar, kan man slå fast at han ikke har planer om å tre tilbake. Egentlig er det selvsagt at det må være slik. Eller som en talsmann for Vatikanet sa det for noen uker siden: Trådte Jesus tilbake? Nei. Da kan heller ikke paven gjøre det. Dermed blir han sittende inntil han dør.

Stadig større tvil

Det er ikke lenger noen hemmelighet at Johannes Paul II er for svak til å kunne utføre mange av pavens daglige gjøremål og forpliktelser. Det reises stadig større tvil om hvorvidt den sittende paven makter å styre den romersk-katolske kirken på forsvarlig vis. Den reelle sjefen i Vatikanet ser ut til å være den mektige kardinal Joseph Ratzinger, som uformelt allerede omtales som Johannes Paul III, og har, som leder av Vatikanets kontor for trosspørsmål, en styrende hånd med i det aller meste.

Pavens helsetilstand er derfor ikke bare et medisinsk spørsmål. Her handler det også om makt, politikk og teologi. Og ikke minst utløser sykehusopphold og alvorlig sykdom spekulasjoner om hvem som skal overta når tiden er inne. Hittil har maktkampen pågått i det stille. Ingen klar kandidat peker seg suverent ut, og de som er mest aktuelle, har så langt hatt vett til å forbli tause. Å drive valgkamp for Guds viktigste embete gir neppe uttelling når den romersk-katolske kirkes 122 kardinaler samles til konklaven for å utnevne ny pave når tiden er inne

Politikk og religion

Mange katolikker ønsker nå en modernisering av kirken sin. Dessuten har de mange sex-skandalene blant katolske prester - særlig i USA - satt kirkens troverdighet på harde prøver. Paven har også festet et svært konservativt grep rundt kirken, og er heller ikke blitt betraktet som handlekraftig i forhold til å rydde opp i det som har vært av skandaler og kontroverser. At Johannes Paul II selv har utnevnt nesten alle de 120 av kirkens kardinaler, gjør at den konservative makten vil ha et solid fundament i Vatikanet også etter hans død. Det gjør det vanskelig å modernisere kirken på kort sikt - uansett hvem som blir den neste paven.

Pave Johannes Paul II har stått for mange kontroversielle synspunkter. Til tross for sitt sterke politiske engasjement som kardinal da fagbevegelsen Solidaritet gjorde opprør i hjemlandet Polen, har han som pave hevdet at kirken ikke må blande politikk og religion. Det er drøy kost for mange katolikker i Afrika og Latin-Amerika, der nettopp fattigdom, undertrykking og urettferdighet utfordrer kjernespørsmål i troen. Pavens avvisning av prevensjon er en provokasjon både mot det moderne og sekulariserte Vesten, og mot mange afrikanske samfunn, som er i ferd med å tape kampen mot aids. Hans sterke utfall mot homofile i en fersk bok, er heller ikke egnet til å skape forsoning.

En svart biskop?

Fra stadig flere hold i den katolske kirke hevdes det at tiden snart er inne for å få en pave fra den tredje verden. Selv om en slik pave vil fremstå som et mektig symbol på en ny tid for kirken, er det lite sannsynlig at det konservative korpset av kardinaler er moden for slike tanker. Dessuten er afrikanske og latinamerikanske kardinaler teologisk svært konservative til tross for deres radikale politiske ståsted og engasjement for fattige og undertrykte. En pave fra disse områdene, vil neppe føre til modernisering i Vatikanet. Men skulle det likevel bli aktuelt, er nok kardinalene Glaudio Hummes fra Brasil og Frances Arinze fra Nigeria de heteste kandidatene.

En amerikansk pave kunne kanskje bidra til en ny utvikling både i teologiske og etiske spørsmål om det ikke hadde vært for alle sex-skandalene i det katolske presteskapet «over there» de siste årene. En amerikaner i Vatikanet kan - i alle fall med George W. Bush i Det hvite hus - bli oppfattet som en trussel mot den religiøse lilleputtstatens diplomatiske nøytralitet.

Dermed går det sannsynligvis i retning av enda en europeisk pave. Den tyske kardinalen Walter Kasper regnes som den av favorittene som kan skape en viss fornyelse. Han ønsker å desentralisere kirkens makt, vil ha reformer i Vatikanets ledelse, og er mer åpen for etisk nytenkning enn de fleste av sine kolleger.

Ett er sikkert

To italienske kardinaler er også blant de tunge favorittene. Giovanni Batista Re blir betraktet som en moderat teolog og fremragende administrator, mens den svært så mektige kardinalen i Milano, Cario Martini, er svært språkmektig, har internasjonal erfaring, og har et liberalt syn på kvinnelige prester. Katolsk tradisjon kan også slå positivt ut for italienske kandidater. For en ikke-italiensk pave, slik vi nå har hatt det i mer enn et kvart århundre, er et unntak fra nesten 500 års tradisjon.

Ellers snakkes det om Godfried Daneels fra Belgia og selvsagt Joseph Ratzinger. Danels regnes som en teolog som kan samle både konservative og de mer radikale og liberale kreftene i kirken. Det kan bli en viktig egenskap. Ratzinger lever tett på Johannes Paul II, og styrer allerede det meste i Vatikanets toppledelse.

Men nå skal vi alle feire påske. Da retter millioner av katolikker oppmerksomheten mot den aldrende og fysisk svake Johannes Paul II, og hva han er i stand til å følge av de mange og viktige katolske påsketradisjoner på og ved Petersplassen. Ett er sikkert: Så lenge det er pust i Johannes Paul II, kommer det ikke noen ny pave.

Publisert