Barnas krig

For hvert tiår som er gått har vi i økende grad forstått hvor viktig det er å skjerme barn for voldshendelser.

Atle Dyregrov og psykolog Magne Raundalen, psykologer ved Senter for Krisepsykologi, Bergen

Riksadvokaten vil intensivere etterforskningen for å avdekke mishandling og vold, justisministeren vil løfte frem alle overgrepssaker mot barn og barneministeren vil øke ressursene for å gjøre det tryggere for barn å være til stede i hjemmet. I Norge kan vi se oss tilbake, mange ganger med tilfredshet over utviklingen, mens ute i verden er det langt frem før alle barn har fått den beskyttelse som deres skjøre vekst og utvikling trenger.

I sommer har bilder med barn og familier i skuddlinjen i Libanon fylt tv-skjermene. Ingen nåde vises. Våpenhvile og våpenstillstand for å lage korridorer for å lette situasjonen for barn, utsettes for at politiske mål skal oppnås. Før denne konflikten kom i rampelyset var Gaza og Vestbredden størst på nyhetskartet. Her har barn levd med volden i sin hverdag siden de var født, de har stadig opplevd skremmende overflyginger og gjennom år blitt påført daglige påkjenninger som har terrorisert angstsentrene i barnehjernen. Israel har med sin militære overmakt svart på palestinernes forsøk på å ramme okkupantene med ødeleggelse av hus og infrastruktur. Denne strukturelle terroren har nå rammet Libanon.

I Irak dør hundre sivile om dagen og det er sivile som rammes. Barn dør, de mister sine foreldre og de kan ikke leke ute i fare for sitt liv. Barna er ofrene vi hører om, men som vi sjelden ser og som vi ikke får daglig inn i våre stuer. De umenneskelige lidelsene til Iraks sivilbefolkning er skjult for oss fordi det er for farlig å rapportere derfra, og fordi sterke krigførende makter har liten interesse av at sivilbefolkningens lidelser blir kjent.

Gjennom mer enn 20 år har vi arbeidet tett på de psykologiske konsekvensene av slike hendelser. Vi vet hvordan de etterlater seg kratre på innsiden av sinnet, hvordan sporene etses inn i et barns sinn åpen for inntrykk. Vi har gjennom forskning påvist hvordan virkningen av Gulfkrigen i Irak laget ruiner av barnas psyke, selv om den ikke kunne måle seg med det helvete som svært mange barn i Irak har levd under siden den amerikanske og britiske invasjonen i 2003.

Ødelagte menneskesinn kan ikke måles og telles like lett som i statistikken over antall døde, en statistikk som også er vanskelig å få oversikt over, men vi har i dag kartleggingsmetoder for barns mentale skader som kan veilede til bedre hjelp når de er blitt eksponert for krig, flukt og død sammen med sine nærmeste.

For de av oss som har opplevd å være nær krigshandlinger, som har følt hva det betyr når hele grunnen skaker under en, når frykten forplanter seg med bombeskjelvene til hver eneste nervecelle og fiber i kroppen, så vet vi litt om hvordan det er for barn og familier i krig. De krigførende parter har interesse av å neddempe de sivile konsekvensene av krig fordi dette blottstiller deres ansvar. Samtidig har voksne gjennom årtier dempet sin dårlige samvittighet ved å si at barn er så motstandskraftige, endog hevdes det at de i liten grad blir traumatiserte. Denne holdningen møter vi langt inn i flere store hjelpeorganisasjoner.

Disse konfliktene produserer titusener av barn med behov for assistanse for de mentale konsekvensene av krig og voldshandlinger. Ikke slik at livet for alltid er ødelagt, men for mange slik at dype spor kan sette seg uten aktiv mental krisehjelp. Mens vi i vårt eget land nå nesten alltid leser at kriseteam settes inn, selv etter enkeltulykker, er det få av barna i krigssonene som kan påregne slik hjelp.

Hvilken hjelp trenger barn i en slik situasjon? Hvordan kan vi hjelpe dem? Mange barn kan hjelpes uten stor bruk av ressurser. Det finnes gode hjelpemetoder, problemet er ofte å organisere hjelpen slik at den kan strekke seg ut mot mange. UNICEF spiller en svært viktig rolle i organiseringen av hjelpen til barn under og etter krig. Gjennom samarbeid med Utdanningsdepartementet og Helsedepartementet i de land som er i konflikt kan hjelpeprogram igangsettes og koordineres. Dette forutsetter at de har kapasitet og forståelse for betydningen av slik hjelp.

Den eneste måten å hjelpe mange barn under krigsforhold, er å arbeide nært der barn og/eller deres foreldre regelmessig samles. Med mange berørte i konfliktområder er det nesten umulig å tenke seg å gi hjelp til enkeltbarn, vi må hjelpe barn i grupper gjennom skoler og barnehager, i flyktningleirer og andre steder hvor barn samles.

Etter en krig kan alle barn og foreldre trenge informasjon om vanlige reaksjoner. Foreldre og barn kan nås gjennom radio, tv og aviser og gis informasjon om vanlige, normale reaksjoner, med enkle råd til foreldrene om hvordan de kan støtte sine barn og til barna om hva de kan gjøre som kan være til hjelp.

Her formidles informasjon om redsel, tristhet, skyldfølelser etc., samtidig som foreldre får vite at det er viktig å være der for barna, gi dem mye fysisk kontakt, informere dem om viktige fakta som for eksempel om savnede familiemedlemmer, etc. Barna kan også få normaliserende informasjon, slik at de ikke blir redde sine egne reaksjoner. I skolen og flyktningleirer kan barn få informasjon om enkle selvhjelpsråd som de kan nytte mot plagsomme minner og tanker, for å få sove eller dempe mareritt. Informasjonen må formidles på en måte som også gjør det ok om de ikke opplever noen ettervirkninger, slik at de ikke tror det er noe i veien med dem om de greier seg bra. I skolen kan alle barn som bor i områder der krigen har herjet gis anledning til å uttrykke det de har opplevd, hva de gjorde for å greie seg før og under krigen, og hva de ønsker for fremtiden.

Mens alle barn kan trenge informasjon og mulighet til å gå igjennom hva de har opplevd, er det viktig å tilby gruppen av barn som sliter med mer alvorlige etterreaksjoner mer systematisk hjelp. Gjennom å benytte enkle spørreskjema kan en finne ut hvem dette er, før de så hjelpes i grupper. Medarbeidere ved Institute of Psychiatry i London og Senter for Krisepsykologi i Bergen har samlet og utviklet ulike slike spørreskjema som har vært benyttet etter krig og katastrofer.

For stiftelsen Children and War (med sete i Bergen) har vi også utviklet en manual til bruk for grupper av barn og ungdom som har vist seg svært nyttig for å redusere posttraumatiske plager og depresjon. Titusenvis av mennesker, faktisk både voksne og barn, er blitt hjulpet av denne manualen (se www.childrenandwar.org). I grupper lærer barna hva de kan gjøre for å få kontroll over og dempe minnebilder som stadig plager dem i etterkant av krigen, eller hjelp til å nærme seg det de i etterkant er blitt svært redd. Andre hjelpes til å dempe uro i kroppen og kan lære avspenningsmetoder og andre metoder som demper kroppslig uro. I slike gruppeopplegg nyttes også uttrykksmetoder hvor barna kan uttrykke det de har opplevd gjennom tegning, lek eller systematisk skriving. Gjennom gruppemetoder kan barna formidle det de bærer inni seg til en konkret form.

De få tiltak som kort er skissert over er bare noen av de mange måter vi kan hjelpe barn og foreldre på. For at barn skal få være barn er det aller viktigste at krig og krigshandlinger stoppes, at våpenhvile sikres, og at ulike nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner og grupper samarbeider slik at hverdagslivet til barna snarest mulig kan normaliseres, at ødelagte skoler, barnehager, sportsanlegg m.m. repareres, og at aktiviteter som kan stimulere barns utvikling igangsettes.

Det er å håpe at krigsmaktene vil tillate UNICEF og andre å dokumentere de mentale konsekvensene av krigen, og la denne dokumentasjonen legges til grunn for arbeid som kan nå ut til de store grupper barn og unge som har behov for hjelp. Artikkel 39 i FNs barnekonvensjon, som UNICEF er satt til å overvåke, der barna blir lovet slik hjelp som vi her har skissert forplikter oss alle.