Ulvejakten i perspektiv

Årets ulvejakt i Hedmark tok livet av fem ulv, deriblant de mest verdifulle avlsdyrene vi hadde. Én av dem var totalfredet. Slett forvaltning og dårlig jegerskjønn førte til at et fredet dyr, Gråfjelltispa, ble skutt.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 17 år gammel

Miljøvernministeren har beklaget det hele. Men dette kunne vært unngått: Alle med en viss peiling på ulvens biologi vet at familiegrupper kan ha overlappende revir. En viss buffersone mellom de to revirene ville derfor vært naturlig. Når dette ble oversett, er det nærliggende å tro at fagkompetansen både i forvaltning og forskning har blitt overkjørt. Ansvaret for at tispa ble skutt i strid med Stortingets vedtak, er det miljøvernministeren som har.

Stortinget har vedtatt tre ynglinger i Norge, unntatt grensebestandene. Da blir det merkelig at man retter jakten inn på å skyte de mest verdifulle produksjonsdyrene. Tre av fire ynglende tisper er skutt. Føre-var-prinsippet synes å være fullstendig glemt.

På denne bakgrunnen er det meget vanskelig å forstå Hareide når han sier at han har vært «tydelig på at vi skal ha ulv i Norge». Etter at Direktoratet for naturforvaltning åpnet for jakt 6. januar, ble dette vedtaket påklaget av miljøorganisasjonene. At miljøvernministeren ikke ga klagen oppsettende virkning, er uvanlig i forvaltningen. Organisasjonene fikk ikke svar før 21. januar. I denne perioden var skaden allerede skjedd. På tross av feilskytingen fortsatte jakten på det siste ulveparet, også etter at saken ble brakt inn for Namsretten. Dette siste ulveparet ble felt før Namsretten rakk å ta stilling til lovligheten av fellingsvedtaket.

Norge har, sammen med de fleste andre land i verden, underskrevet konvensjoner på en lang rekke områder. Disse er forpliktende og må følges opp i det enkelte land. Da Norge forpliktet seg i forhold til Bern-konvensjonen i 1986 og til Rio— konvensjonen i 1992-1993, påtok vi oss et selvstendig nasjonalt ansvar for bevaring av truete dyrearter og for det biologiske mangfold i Norge.

Miljøvernministeren forsvarer fellingen av tre av fire voksne ulvetisper i Norge med at vi har fellesbestander av ulv med Sverige - til tross for at det ikke finnes noen avtale med Sverige om felles forvaltning av ulv. Det er merkverdig.

Norge kan selvsagt ikke oppfylle sine internasjonale forpliktelser gjennom svensk politikk. Vi kan heller ikke forvalte slik at vi undergraver de mål som svensk forvaltning har satt seg. Dette er grunnen til at den svenske miljøvernministeren har kritisert den norske ulvejakten.

De i denne sammenhengen aggressive bygde- og jegerinteresser kan ikke ha avgjørende innflytelse på vår nasjonale politikk på dette viktige området. Det er også feilaktig av dem som mener at vi ikke skal ha rovdyr, å konstruere et motsetningsforhold til storsamfunnet ved å hevde at overmakten knuger distriktsinteressene. Knapt noe land har lagt større vekt på å ivareta disse interessene enn Norge. Bærekraftige distrikter kan ikke leve på kollisjonskurs med norsk natur og storsamfunnet på sikt. Ingen næring er bærekraftig hvis den forutsetter artsutryddelse.

I årets ulvejakt ble det gitt noe over 400 lisenser. Både når det gjaldt areal for jakt, antall jegere og manglende formell autoritet til en jaktledelse, ble det gjort uopprettelige feil. En av de to fredete ynglende ulvetisper i den norske forvaltningssonen ble felt. Da profesjonelle jegere for noen år siden tok ut en familiegruppe, var kritikken stor fra jegerhold. Kravet var lisensjakt. Nå har vi høstet erfaring, og den er ikke god. Norsk jakt har gjennom disse fellingene fremstått på en lite heldig måte. Med dette bakteppe står jegerstanden i Norge overfor store utfordringer.

Det finnes politikere i alle partier som mener at det beste ville være å få bort rovdyrene. Disse har aldri vært i flertall. Men det ser ut til at de har klart å tvinge igjennom en rovviltpolitikk med basis i sterke mindretallsinteresser under trussel om sviktende stemmeoppslutning i distriktene.

Nå er tiden inne til en grundig evaluering og et oppgjør med en kultur som neppe kan kalles bærekraftig. Norge har nå demonstrert for hele verden at i miljøpolitikken er vi borte bra - og hjemme verst.

Av Thorbjørn Berntsen, Stein Lier-Hansen og Børre Pettersen

UNDER ULVEJAKTEN i Hedmark ble fem dyr skutt. Ett av dem var totalfredet. Slett forvaltning og dårlig jegerskjønn, mener innsenderne.<p/> ARKIVFOTO: SCANPIX
Publisert: