Petter Dass og Bergen

300 år etter presten og dikteren Petter Dass' død vil hans mangfoldige liv utvilsomt bli beskrevet fra mange synsvinkler. To nye bøker er allerede kommet.

  • Dag Arne Nielsen
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 14 år gammel

Rolf Tofte journalist

I mengden av stoff omkring den folkekjære personligheten er det også naturlig å stanse ved hans forhold – og kjærlighet – til Bergen.

Men først noen skisser med bakgrunn i hans mangslungne liv. Hans far, Peiter Pitterssen Dundas var fra Dundee i Skottland. Han kom til Norge i 1640-årene og virket som forretningsmann i Bergen noen få år før han reiste nordover og handlet med fiskere og bønder. Dundas ble gift med Maren Falck, datter av Helgelands fogd og rik godseier. De fikk sønnen Petter i 1647.

Petter Dass' første barneår var en lykkelig tid. Men faren døde da Petter var seks år, og barna ble bortsatt til slektninger og venner. Petter havnet hos morens søster Anna Falck, som var gift med presten i Nærøy. Her fikk han sin første skoleundervisning, ved siden av å være gjetergutt.

I 1660 kom Petter Dass for første gang til Bergen i en alder av 13 år og ble elev ved Latinskolen. Seks år senere ble han innskrevet som student ved Københavns universitet, og i de fire studieårene ble han kjent med tidens viktigste strømninger i litteratur og kirkeliv. Hjemturen til Helgeland gikk via Bergen, der han fikk skyss nordover. Han tjente så til livets opphold som huslærer i Vefsn i Nordland. I 1672 måtte han dra den lange veien til København for å få tilgivelse av kongen fordi han hadde besvangret Margrethe Andersdatter for de senere ble gift. Året etter fikk han kongebrev på at han var tilgitt, og samme år tok han bispeeksamen og ble han ordinert for å bli huskapellan hos den residerende kapellanen i Nesna, også i Nordland, med rett til å overta embetet da det ble ledig.

Årene som student og huskapellan var meget kummerlige. Men i 1678 arvet Petter Dass gården Strand i Nesna, og økonomien ble bedre. I 1683 ble han residerende kapellan i Nesna, og seks år senere sokneprest til Alstadhaug i Nord-Trøndelag. Det var et vellønnet, men også svært anstrengende prestekall. Han sparte seg ikke, og det gikk ut over helsen. I 1704 fikk han sønnen Anders som huskapellan, men de seneste årene ble han stadig sykere og svakere. Han døde 18. september 1707, 60 år gammel, og ble begravet av sin venn og kollega, sokneprest Peter Bredal i Brønnøysund.

Petter Dass' meget omfattende produksjon som dikter, med hovedverket «Nordlands Trompet» som det mest kjente, er kommet i flere samleverker. Jeg holder meg til trebindsutgaven under redaksjon av Kjell Heggelund og Sverre Inge Apenes, med Karl Erik Harr som redaktør for illustrasjonene (Gyldendal 1980). «Nordlands Trompet» foreligger ellers i en liten praktutgave ved Didrik Arup Seip, som forsynte den med 50 siders høyst nødvendige ordforklaringer (Aschehoug 1967).

Petter Dass fikk ikke oppleve å se sine mange dikt på trykk. Han forsøkte to ganger å få et forlag i København interessert, men fikk avslag. «Nordlands Trompet» kom første gang ut i trykt form over 30 år etter hans død. Men hans dikt ble mangfoldiggjort gjennom mange håndskrifter og godt kjent. Da de senere kom ut som trykksaker, fortelles det at mannskapene på nordlandsjektene flittig søkte de bergenske bokhandlerne for å høre om de hadde noe nytt fra Petter Dass. Hans salmer og evangeliske sanger var flittig i bruk, og mange av dem fikk eller ble tilpasset lokale folketoner. Av hans salmer er syv å finne i Norsk Salmebok, selvsagt i språklig revidert form. Den mest kjente av dem alle, «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» fra 1698, er første, femte og åttende vers av i alt seksten der han utdyper Fadervår i sine katekismesanger.

På Latinskolen i Bergen lærte Petter Dass seg latin. En kilde forteller at han her «debuterte» med kjærlighetsdiktet «Veneris Trompete». Det er ikke med i de samlede verkene, som ellers inneholder syv av hans latinske skrifter. At han allerede som latinskoleelev i Bergen skrev kjærlighetsdikt, kunne tyde på at det var her han fikk inspirasjonen til å uttrykke seg i bunden form. Sikkert er det at han i skoletiden fikk med seg mange inntrykk som kom til å utløse en hengivenhet for denne byen som han oppholdt seg i ved flere anledninger.

Sterkest kom det utvilsomt til uttrykk etter den store brannen som i 1702 la 9/10 av byen i aske. Han var godt orientert om byens historie og dens brannhistorie, og regner opp 6 tidligere storbranner fra 1562 til den siste. Selv om han fem år før sin død var svekket, skrev han to kjærlighetserklæringer på henholdsvis 22 og 34 vers, og dessuten en sang på 24 vers til angitt melodi. Den første kjærlighetserklæringen har overskriften «Plaster tjenlig at lægge paa de brendte saar Indbyggerne i BERGENS Stad blev plaget med den 19de Maj 1702, præpared af Peder Dass.» Han uttrykte seg på det vi dag vel ville kalle gammeldansk, men skiftet stadig rettskrivning og var gjennom hele sitt liv som dikter nokså inkonsekvent, for eksempel når det gjaldt store forbokstaver i substantivene, og tegnsetting. Det ser vi også tydelig i rimhyllesten til Bergen. Men det forhindrer ikke at disse inderlige kjærlighetserklæringene til byen han var så glad i, ble forstått og vel mottatt.

Det første «Plaster» innledes med dette verset:

O Herre Gud benaade dig

Du Bergens stad! Hvor ynkelig

er din gestalt at skue!

Hvor er de Kirke-spirer, som

I staden glimred runden om,

hvor er de ranke muure

der før stod hvid og puure

hvor blev det skjønne vægtertaarn

paa hvilken i trompeters horn

din Musicanter spilled ud

hvær aftenstund en liflig ljud

for alle Folkes øren?

I de mange plaster-versene beskriver Petter Dass byen og dens innbyggere fra nær sagt alle synsvinkler. Og han slutter det «andet Plaster» med denne hilsenen:

Saa lenge som Jorden urørlig bestaar,

Saa staar ditt berømmelig Minde;

Naar Bierge forsvinder og Klipper forgaar,

Saa skal og dit rygte forsvinde.

Far Bergen far vel!

Gud glæde hver Siæl,

Som lever og Bygger der inde.

Og han legger til: «Kan disse Tvende foranførte Plaster ikke hjelpe, da haver jeg paa denne Sind ingen fleere ved haanden; men overlevererer Bergens Indvaanere udi Hans Hænder, som heeler alles Skade og læger alles Bræk! Herren være med eder alle amen.»

Kontakten med Bergen holdt dikterpresten også ved like gjennom sin korrespondanse med forfatteren Dorothe Engelbretsdatter, som var gift med Domkirkens sokneprest Ambrosius Hardenbeck. Hun var 13 år eldre enn Petter Dass, og overlevde ham med 9 år, i en alder av 82. Hun er kjent som Norges første betydelige kvinnelige salmedikter, og to av hennes salmer er ennå å finne språklig justert i Norsk Salmebok. Petter Dass hadde fått høre at hennes bok «Siælens Sang-Offer» var kommet ut i Bergen 1678, og under et opphold her to år senere skrev han «En Begiering» om å få oversendt et eksemplar.

Om det for drøye 300 år siden var blitt utlyst en konkurranse om beste Bergens-vise, ville Petter Dass neppe hatt noen konkurrenter. Vi kunne for eksempel plukke ut det 23. verset fra «det andet Plaster» etter storbrannen i 1702:

Blant Stæder i Norden var ingen dig liig

Du stod som den prægtigste damme (dame?),

og hvilcken som andet vil sige om dig,

han burde sig billigen skamme.

Hvert Skib og hver hafn

berømmer dit nafn,

og Biergene siger det samme.

PETTER DASS: Utenfor Domkirken, og ikke langt unna Latinskolen, der Petter Dass var elev, står denne stenen med et relieff av herr Petter. ARKIV: ARNE NILSEN
Publisert
BT anbefaler

Fikk tre og en halv times varsel

Frem med stoler, bord og QR-koder. Nå er det ikke mulig å bestille en øl i baren lenger.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Omikron kan være dobbelt så smittsom som delta

  2. «Det er så flaut, så pinlig, så totalt ydmykende»

  3. Overgrepssiktet SFO-ansatt fengslet i fire uker: – Dette er en veldig trist dag for skolen vår

  4. Eidsvågtunnelen stengte mot sentrum

  5. Mette Hammersland var på joggetur. Så kjente hun et hardt grep.

  6. Storbritannia skjerper reisereglene