Tirsdag 15. august trer jeg inn døren til Historisk museum i Bergen sammen med min medstudent. Vi er masterstudenter i arkeologi ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) på UiB. De siste ukene har vi studert gjenstander fra yngre jernalder i museumssamlingene i sammenheng med våre masterstudier. Vi går inn i ansattresepsjonen. Stemningen er mildt sagt lav.

«Hvor mye er tatt?»

«Vi vet ikke ennå ... langt over hundre gjenstander så langt. Vi holder fortsatt på å gå igjennom magasinene».

Natt til lørdag hadde noen tatt seg inn gjennom vinduet i syvende etasje i tårnet på museet og tatt med seg flere verdimessig uvurderlige forhistoriske gjenstander. For hver dag ble tallet på tapte gjenstander oppjustert. Nå er det landet på rundt 400. For oss, to studenter på UiB, betyr dette at vi må utsette gjenstandsundersøkelsene våre på uviss tid og fremgangsplanen for masteroppgaven er langt mer usikker enn før. Men for oss, den norske kultur, hva betyr dette tapet?

Ja, for hva skal vi med disse gjenstandene, da? Er det ikke bare noe arkeologer graver frem og plasserer på et støvete museumsloft? Når folk flest tenker på arkeologi ser de kanskje for seg noen som står ute på marken, graver hull i bakken og roper «Jeg fant, jeg fant!» Det er også litt sant, en viktig del av arkeologi som yrke er å gå ut og finne de tingene som ligger under bakken.

En minst like viktig del av faget, som kanskje ikke like mange tenker på, er å forske på de gjenstandene og ruinene som er etterlatt oss fra våre forfedre, og formidle den informasjonen de gir. Arkeologen er ikke bare en møkkete Askeladd, men en fagperson som er ansvarlig for å formidle kunnskapen vår materielle kulturarv forteller om vår felles forhistorie.

UVURDERLIG: Flere verdimessig uvurderlige forhistoriske gjenstander ble tatt i tyveriet på Universitetsmuseet.
UIB

De arkeologiske kildene, de gjenstandene som graves opp av bakken, er en viktig del av den forskningen som henter informasjon om vår forhistorie og kommuniserer den til omverden. Forskning som utgjør en stor del av alt det som står i historiebøkene om tiden før skriften, og alt det som står på plansjene du leser på museet. Det er også disse materielle kildene som er bakgrunnen til alt det du ser når du går på middelalderfestival på Bryggen, eller ser på «Vikings» på TV.

Vår forhistorie er en uløselig del av vår kultur. Når Norge jobbet med nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen, ble historieforskning en viktig del av arbeidet med å gjenopprette vår nasjonale identitet. Forhistorien er en viktig del av vår samtidige kultur og det som gjør oss til oss.

Gjenstandene som ble stjålet på Universitetsmuseet den lørdagen, kom fra over hundre funnsteder langs hele vår norske kyst. De kom fra min hjemkommune og kanskje også din. Arkeologene forsker på og ivaretar disse gjenstandene, men de tilhører ikke dem. Det er ikke arkeologene sine gjenstander som er borte, det er ikke museets gjenstander som er stjålet, det er mine gjenstander og dine gjenstander som er tapt.

BRONSE: Disse spennene har trolig blitt brukt til å holde oppe en kjole.
Universitetsmuseet i Bergen

Så hvor høyt verdsetter vi da denne kulturarven som er vår felles eiendom? I mars i år var Kongen og den islandske presidenten en tur innom UiB og arrangementet «The Use and Abuse of History, National Heritage and Nationalism». Storslått besøk som rettet fokus mot hvor viktig historien er for vår nasjonale identitet, og hvordan vår felles historie kan bygge broer og bidra til samarbeid på tvers av landegrenser. På den nye hundrelappen troner Gokstadskipet i full frontal.

Det er mye snakk om kulturarv, kulturverdi og hvor viktig historien er for oss. Likevel er det fortsatt nordmenn som ikke engang har hørt om tyveriet på Historisk museum, og verken kulturministeren eller regjeringen har uttalt seg.

Skal museet virkelig sitte igjen med det fulle ansvaret for denne hendelsen når virkeligheten er at den økonomiske situasjonen på museer ikke bare i Bergen, men i hele landet, er skammelig sammenlignet med resten av Skandinavia?

I hvor stor grad museet har sviktet det norske folk i å ivareta våre felles eiendeler kan gjerne diskuteres. Det er ikke til å komme unna at forholdsregler kunne vært tatt, som ikke ble tatt.

Et faktum er at skal våre kulturgjenstander bevares, må museene ha nok økonomiske midler. Det er et politisk ansvar å sørge for at museene har nok penger til sikkerhet og opprettholdelse av vedlikehold og sikring av museumsbygg. Å drive museum koster penger. Omfattende sikkerhetstiltak koster også penger.

Hva sier det om hvor mye vi prioriterer bevaringen av våre felles kulturskatter fra vikingtiden, når regjeringen ikke engang viser nok interesse for kulturarven vår til å uttale seg om den verste katastrofen i norsk museumshistorie, midt i en valgkamp? Man kan spørre seg om de hadde vært like stille hvis de store turistmagnetene Osebergskipet og Gokstadskipet ble skadet eller forsvant.

STJÅLET: Spenne av bronse.
Universitetsmuseet i Bergen

Hvis vi, den norske stat, ønsker å bevare våre skatter, krever det at kulturhistorien vår settes i fokus! Ikke bare gjennom store ord, kongebesøk og en stilig hundrelapp, men i praksis! Universitetene trenger mer penger til å utdanne dem som skal ha ansvaret for å ivareta vår felles kulturarv, museene trenger mer penger for at alle norske borgere, alle turister, alle som kommer for å lære om norsk kulturhistorie, skal kunne gjøre nettopp det.

De små gjenstandene er kanskje ikke like synlige eller like lette å forstå som et Osebergskip eller et Gokstadskip, men de er hver og én av dem like viktig. For gjennom disse gjenstandene kan vi forstå og formidle den kulturen som har formet oss i dag.

Mens danske museer vinner priser og kulturhistoriske samlinger både i Aarhus og København står i verdensklasse, støver norske museer ned. Vi trenger vår kulturskatt tilbake, den må være på et museum slik at alle kan få ta del i den.

Men vi trenger også et større fokus på hvordan vi best ivaretar kulturarven vår. Dette kan ikke museene være alene om!