Målet var å holde meg i live

DEBATT: Jeg var psykisk syk i over ti år. Karl Erik Schjøtt-Pedersens festtale om psykisk helsevern provoserer meg.

TODELING: Vi er i ferd med å få en særdeles uheldig todeling av samfunnet: Delingen mellom de med helse, og de med «uhelse».FOTO: COLORBOX

  • Gunhild Hofstad
Publisert:

«Det er bedre å bygge friske barn enn å reparere syke voksne», skriver Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i BT 01.08. Som tidligere alvorlig syk reagerer jeg på denne formuleringen. Ikke minst siden jeg for 3–4 år siden opplevde å bli sviktet av psykiatrien, og overlatt til meg selv. Sannsynligvis hadde noen såkalt kloke hoder kommet frem til at det var brukt nok helsekroner på meg.

Grove feilprioriteringer er uansett et resultat av den økonomiske tankegangen som er innført i helsevesenet det siste tiåret, hovedsakelig med AP bak roret. På helsetjenesteaksjonen.no står det mer om de kritikkverdige forholdene, som blant annet dreier seg om at pasienter degraderes til et middel for at helseforetakene skal tjene penger.

Ettersom ferdigbehandlede individer betyr penger i kassen, blir omsetningen bedre ved å behandle de som er minst syke. Stadig mer av ressursene på DPS går til å korttidsbehandle lettere psykiske plager hos normalbefolkningen. Personer med tyngre, mer langvarige sykdommer og utviklingsforstyrrelser forblir derimot gående ubehandlet, eller de blir tungt medisinert og fanget i et livslangt institusjonsliv.

Om man havner i klar-deg-selv-kategorien eller «bjørnetjenestekategorien», synes å være dels styrt av tilfeldigheter, dels av hva slags pårørende man har. Begge kategorier er ganske så ille og utstøtende. Både for lite hjelp og for mye «hjelp» fører til invalidisering.

Vi er i ferd med å få en særdeles uheldig todeling av samfunnet: Delingen mellom de med helse, og de med «uhelse». Har man først mistet helsen sin, vil det bli vanskeligere å gjenvinne den for hver dag som går. I en fremtidig psykiatri bør den enkelte få mer råderett over sitt hjelpetilbud. De fleste mennesker har mye ressurser på noen områder, og mindre på andre. Det gjelder å ta seg tid og råd til å kartlegge terrenget skikkelig. Først da kan man finne hvert enkelt menneskes sti.

Men ingen kan bli frisk av psykiatri alene. Det kreves et samspill mellom helsevesen og sivilsamfunn. Istedenfor å lempe et håpløst omsorgsansvar over på kommunene, bør friske enkeltindivider ta på seg et langt større medborgeransvar i fremtiden. Kanskje må man forsake en viss frihet og selvrealisering, men på sikt vil alle få noe igjen for å involvere seg i hverandre. Det å yte og gjensidig bety noe for hverandre, er selve limet i vårt sivilsamfunn.

Jeg var syk i over ti år — faktisk i tyve år om jeg regner med tenårene – og hadde gitt opp håpet om å noensinne bli frisk. Mitt eneste mål var å holde meg i live, og selv det klarte jeg knapt. Hva som så plutselig skjedde, er noe av et under, men i alle fall hadde jeg noen ganske få mennesker innenfor vårt helsevesen som så den egentlige meg, og ikke ga meg opp, men derimot holdt fast i livet sammen med meg, til den grusomme sykdomsklumpen løsnet …

Ethvert politisk parti ved makten bør bevilge midler nok til både forebygging og reparering. Å drømme om å kun forebygge, er utopi. Psykisk sykdom vil aldri kunne avskaffes. Faktisk kan det synes som om psykiske lidelser øker kraftig i Norge for tiden, og årsaken er meget kompleks og for omfattende å drøfte i et kort innlegg, men det har noe å gjøre med hele måten vi innretter våre liv på. Det første vi kunne gjøre i riktig retning, er å skru ned tempoet.

Ja – det er bedre å i forkant kunne bygge friske barn enn i ettertid å måtte reparere syke voksne, men - også syke voksne kan, må og skal repareres. Et såpass humant perspektiv bør alle enes om.

Jeg er et bevis på at det nytter.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg