Forstår du hva selvskading handler om?

Selvskading løser ingen problemer. Men det fungerer. Det hjelper. Der og da.

IKKE ET ROP OM HJELP: Selvskading bør ikke ses på som et ønske om oppmerksomhet eller et rop om hjelp. Og det siste man trenger, er å bli kjeftet på eller bedt om å skjerpe seg, skriver innsender. NTB scanpix (Illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Sarah Nazeem Eriksen
Sykepleier og sosiologistudent

Du har kanskje lagt merke til dem, jenten eller gutten, kvinnen eller mannen, som med jevne mellomrom dukker opp med sår på armene.

Kanskje var du en av dem som spurte: «Har du katt?». Kanskje var du en av dem som etter en stund sluttet å tro på kattehistorien, piggtrådhistorien eller «jeg brant meg på stekeovnen»-historien. Kanskje skjønte du at sårene var selvpåført.

Men forstod du hva det handlet om?

Jeg jobbet som sykepleier på kirurgisk avdeling. Jeg skadet meg selv. Noen pasienter la merke til sårene, men jeg kom langt med å skylde på katten. I forbindelse med en krise eskalerte selvskadingen. Men ingen av kollegene mine sa noe, og jeg var overbevist om at ingen la merke til det.

Først i etterkant av et selvmordsforsøk kom kommentarene: «Vi så at det ble mer og mer sår på armene. Men vi visste bare ikke hva vi skulle si».

Les også

Vidunderkuren var forståelse

Selvskading kan nok virke merkelig for dem som møter det for første gang. Det forunderlige med selvskading er likevel ikke mer forunderlig enn at man spiser, drikker eller røyker noe man vet er skadelig for kroppen.

Forskjellen ligger i at det siste er mer utbredt og mer sosialt akseptert. I grunnen handler det om det samme: Ingen av oss liker å ha det vondt. De løsninger vi tyr til for å lindre smerte, uro og ubehag, kan imidlertid variere.

Hjernen vår har ulike belønningssystemer som kan aktiveres og gi smertelindring, glede og velvære. En måte å aktivere systemet på, er å tilføre kroppen sukker. I praksis vises dette som sukkersug og trøstespising. Systemet kan også aktiveres av nikotin, alkohol, hudkontakt og fysisk aktivitet.

Selvskading føyer seg til denne rekken av positive og negative måter å aktivere hjernens belønningssystem på. Og bivirkningen er den samme: Avhengighet.

Det er derfor en person som har skadet seg selv lett kan komme til å gjøre det igjen i en vond og vanskelig situasjon - slik andre da vil ty til sjokolade eller røyk.

Les også

- Alt ligger til rette for at jeg skal være lykkelig. Så det er jo meg det er noe galt med hvis jeg ikke er det.

Les også

- Det er overveldende at så mange bryr seg

Selvskading bør ikke ses på som et ønske om oppmerksomhet eller et rop om hjelp. Årsakene kan være like varierte som ved trøstespising og alkoholisme. Men det handler i de aller, aller fleste tilfeller om å lindre psykisk smerte og uro.

Det er det som er problemet med selvskading: Det løser ingen problemer. Men det fungerer. Det hjelper. Der og da.

Med tiden kan derfor selvskadingen bli mer omfattende og i alvorlige tilfeller ende med selvmordsforsøk. Selvskading er nemlig en egen risikofaktor for selvmord. Det er derfor viktig at du forstår hva selvskading handler om. Det handler om at man har det vondt.

Kanskje er du blant dem som ikke vet hva de skal si. Det kan da hjelpe å se på selvskading som tårer. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si til noen som gråter heller. Men det handler om det samme.

Det siste man trenger, er å bli kjeftet på eller bedt om å skjerpe seg. Den tanken har nok vedkommende allerede tenkt selv, kanskje mange ganger. Kanskje var det også derfor han eller hun skadet seg selv – fordi han eller hun forsøkte å ta seg sammen.

Ved å våge å ta samtalen med en som selvskader, kan du hjelpe et menneske til å få det bedre, kanskje også redde et liv. Det er for lengst avfeid som en myte at en slik samtale kan føre til mer selvpåført skade.