De usynlige voldtektene i hjemmet

Jeg ville ikke, men han holdt meg fast, hardt, gjorde seg ferdig. Morgenen etter var alt glemt fra hans side.

Publisert: Publisert:

DRAP: Voldtekt er ikke bare «nesten-drap». Det er drap. Drap av selvfølelse. Drap av kontroll. Drap av egenverdi, skriver innsender. Foto: Foto: NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Anonym

Nylig skrev Eirin Eikefjord en kommentar i BT om at grensen mellom frivillig sex og voldtekt er diffus. Det henvises til saken med Molde-spilleren, og Birgitte Tengs-saken. Voldtekt er nesten-drap, sa daværende justisminister Knut Storberget (Ap). Men voldtekt er ikke bare brutale overfall, det er også uoversiktlige nachspiel-situasjoner, skrev Eikefjord.

En side av voldtekt er lite belyst. Den «stillferdige» voldtekten som foregår uten alkohol, dop eller søvn, nemlig voldtekt i forhold. Det skjer. Og det er ikke mindre vanskelig, eller enklere å leve med enn andre varianter.

Jeg skal fortelle dere om en slik episode. Selvopplevd, i et langvarig forhold som inkluderte så mange slike episoder at jeg har mistet oversikten. Et forhold som inkluderte overvåkning, psykiske og seksuelle overgrep.

Klokken var vel rundt 22.30 og det var tid for å sove. Det var tross alt jobb i morgen, og våre små barn skulle i barnehagen. Vi gikk til køys, jeg la meg med ryggen til ham og sa tydelig «godnatt, jeg er så trøtt». Da kom han inntil meg og tok armen rundt meg. Begynte å vise tydelig hva han ville. Jeg sa at jeg ikke vil. Han følte seg avvist og begynte å snakke høyere. Han får ikke sove uten en utløsning først, sa han. Og om ikke jeg stilte opp, så ville det gå utover arbeidsdagen hans i morgen.

Jeg ville ikke. Da begynte han å rope, gråte. Lot meg tydelig forstå at han mente alvor. Han truet med å skade seg selv til blods, slo hodet sitt i veggen og kastet ting rundt og slo hardt i veggen.

Til slutt hadde jeg valget mellom å la ham ødelegge nattesøvnen til begge og risikere at barna våknet og fikk se se pappa naken, sint og ukontrollert, eller å la det stå til.

Jeg valgte det siste. Hver natt. I flere år. Jeg lå stiv som en stokk. Tårene trillet ned mot puten. Han holdt meg fast, hardt, og gjorde seg ferdig. Vi sovnet. Morgenen etter var alt glemt fra hans side.

Les også

Sannsynligheten for voldtekt

Ja, jeg kunne dratt min vei. Det er mange grunner til at jeg ikke turde det.

Men jeg vil gjerne at dere skal forstå at det finnes voldtekt i mange varianter og former. Det snakkes oftest om grove overfallsvoldtekter og voldtekter der rus er involvert. Jeg tror seksuell tvang innenfor husets fire vegger er mer vanlig enn mange tror. At «plikten» til å tilfredsstille blir bagatellisert, og sett gjennom fingrene på.

Det er nok mange som gjør mye for å skåne sine barn, for husfreden, for å få sove. Men at det er skadelig, er det ingen tvil om. Selv har jeg slitt med ettervirkningene av disse overfallene i hjemmet.

Jeg kan forstå at i en rettsak hadde slike episoder, slike voldtekter, vært håpløse å bevise. Det blir utelukkende ord mot ord. Ingen spor av kamp, ingen sår, ingen blåmerker. Ja, spor av sex. Men det er vel normalt i et forhold, det beviser ingenting. «Jeg ville ikke» holder ikke for en dommer. Så å anmelde slike episoder, slike opplevelser, føles meningsløst.

Jeg vet ikke hva som er løsningen. Kanskje fastleger må bli flinkere til å spørre? Kanskje arbeidsgivere, i medarbeidersamtaler, kunne spurt om hvordan hjemmeforholdene er? En kan jobbe med holdningsendringer og åpenhet.

Voldtekt er ikke bare «nesten-drap». Det er drap. Drap av selvfølelse. Drap av kontroll. Drap av egenverdi. Uansett om det er overfall, overgrep på fest eller voldtekt i et forhold.

BT kjenner kvinnens identitet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg