Pappas siste tid ble vond

Pappa fikk antipsykotisk medisin. Dette ble begrunnet med at han var urolig. Til slutt ble han så rolig at vi ikke kjente vår far og ektemann igjen.

Publisert Publisert

SYKEHJEM: Jeg er redd for at behandlingen pappa fikk var en av grunnene til hans altfor snarlige død, skriver innsender. Foto: Nielskliim, Shutterstock

Debattinnlegg

  • Grethe Urdal
    Datter
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Som datter av en eldre, høyreist, aktiv, snill og humørfylt mann som dessverre ble dement for snart tre år siden, vil jeg fortelle om min pappas siste tid.

Pappa var heldig og fikk et tilbud om korttidsopphold på sykehjem i fjor vår. Han hadde i begynnelsen litt problemer med å orientere seg om hvor han var, og hvorfor han måtte være der.

Etter en stund fant han seg til rette, og fikk være med på diverse aktiviteter. Han likte å gå på tur, men på grunn av hans demens var det vanskelig å få ansatte til å følge ham ut. Han trivdes ellers og var alltid i godt humør.

Etter at korttidsoppholdet var over, fikk vi i familien et møte med de ansvarlige på sykehjemmet. Der ble det anbefalt at han fikk langtidsplass på grunn av sin demens. Dette godtok vi, og derfor var han så heldig at fikk bli værende på denne korttidsplassen i påvente av en langtidsplass.

Les også

– Alarmerende høy medisinbruk

Det var da, etter tre–fire uker, vi begynte å se begynnelsen på en trist forverring av den mentale og fysiske helsen hans. Han fikk problemer med å snakke og uttrykke seg, og han mistet matlysten. Han satt mye alene på rommet sitt og ga uttrykk for bekymring av forskjellig art når vi kom på besøk. Ellers satt han og sov på dagligstuen.

Derfor ble det til at han vandret oppe om natten. Det ble uttrykt ønske fra familien om de ansatte kunne være så snille å passe på at han ble holdt våken om dagen, slik at han fikk den søvnen han skulle ha når natten kom. På grunn av underbemanning var det ikke alltid dette kunne gjøres.

Ettersom jeg var den som fulgte pappaen min til jevnlige kontroller hos fastlegen hans de siste fire–fem årene, visste jeg hvilke faste medisiner han gikk på. Dette ble fulgt opp av sykehjemmet.

Men da vi ba om å få se rapportliste/epikrise fra avdelingssykepleier, fikk vi se at han fikk antipsykotisk medisin. Dette ble begrunnet med at han var urolig. Til slutt ble han så rolig at vi ikke kjente vår far og ektemann igjen. Han klarte ikke å gå selv, og han mistet stemmen. Han satt bare apatisk og så ut vinduet. Han følte seg til bry for de ansatte og ønsket bare å få være på rommet sitt.

Ansvarlig lege på dette sykehjemmet var kun innom noen timer hver tirsdag, og vi fikk aldri hilse på eller se denne legen. Vi pårørende lurer på om denne legen ga seg tid til å bli kjent med pappa og ut fra dette bekjentskap kunne medisinere ham med denne medisinen?

Til slutt ba familien om et nytt møte med ansvarlige og sykepleier, der vi uttrykte vår dypeste bekymring over pappas forverring. Det ble derfor bestemt at de skulle trappe ned den antipsykotiske medisinen, og heller gi ham sovetabletter. Dette fungerte fint en periode. Han fikk litt av humøret sitt tilbake og begynte å snakke med oss igjen. Men også her, etter en periode, så vi igjen en trist forandring. Denne gang til det enda verre.

Også denne gang ba vi om et nytt møte med ansatte, der vi forlangte å få se hvilke medisiner de nå hadde gitt ham. Denne gang var det en sterkere antipsykotisk medisin.

Les også

Kan jeg få dø hjemme?

Vi i familien fulgte godt med på hvordan hans allmenntilstand bare ble mer og mer svekket. Siste gang vi ba om å få se epikriselisten, sto det oppført at den antipsykotiske medisinen kun ble gitt ved behov, og det ble dermed umulig for oss pårørende å ha kontroll på hvor mye og hvor ofte de ga ham denne medisinen.

Så en dag i juli i fjor ble pappa svært syk med magesmerter og oppkast. Vi pårørende fikk ingen beskjed eller telefon om dette. Da vi kom på besøk, var det umulig å få kontakt med ham. Vi ba om at en lege måtte undersøke ham snarest.

Legen kom mens vi pårørende var til stede og sa at pappa mest sannsynlig hadde fått et magevirus. Legen mente det var ikke behov for sykehusinnleggelse. Dette kunne medføre uro og engstelse for pasienten, og vi var enige i dette. Vi ble derfor beroliget av legens uttalelse om at han nå kviknet til.

To dager senere fikk jeg en bekymringstelefon fra en ferievikarlege på sykehjemmet som fortalte meg at nå har pappaen din fått antibiotika samt veneflon med én liter væske. Jeg spurte ham hvorfor, vi fikk jo beskjed om at han var kviknet til igjen. Da kunne vikarlegen fortelle at pappa hadde fortsatt å kaste opp i til sammen nesten fire dager uten at vi pårørende fikk vite dette.

Klokken var 13.35 da telefonen kom. Jeg var dessverre i en annen kommune og borte fra vårt hjemsted, så mamma og barnebarn besøkte ham. Det var da vanskelig å få kontakt med ham.

Klokken 22.40 samme dag kom den triste telefonen om at pappa hadde sovnet stille og rolig inn med min mamma ved hans side.

Jeg er redd for at behandlingen pappa fikk var en av grunnen til hans altfor snarlige død. Dødsårsaken ble oppgitt til å være «mistanke om Pneumoni». Burde ikke behandling med antibiotika da vært startet tidligere enn ni timer før døden inntraff?

Vi sitter her med mange spørsmål, men dessverre får vi ikke pappa tilbake. Derfor gjorde det oss triste å lese innlegget til professor Liv Wergeland Sørbye om hvilke rutiner og legemiddelbehandling pasientene skal og bør ha i den siste fase av livet.

Vi pårørende opplever at sykehjemmet sviktet i kommunikasjonen med oss om den medisinske behandlingen av pappa.

Derfor kjære pappa: «Det var godt du fikk slippe.»

Savner deg.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg