Det er vondt å være på besøk

Det er først nå det går opp for meg hvor lite personlig liv man får som pasient på sykehjem.

Publisert Publisert

SYKEHJEM: Det er i dag politikerne må planlegge og oppføre tidsriktige sykehjem, skal de stå klare til det er deres tur å flytte inn, skriver Trygve Hillestad. Foto: Frank May, Scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

  • Trygve Hillestad
    Forfatter og skribent
  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Det er vondt fordi min slektning ikke lenger kan bo hjemme, men spesielt vondt å være på rommet hun er tildelt. «Alle» vet at forholdene ved flere av byens sykehjem ikke er slik de bør være. Men hvor mange kjenner disse forholdene på kroppen? Å lese og høre om hvor skralt det står til er én ting, men å være til stede sammen med nær familie og oppleve hvor ille det egentlig er, er en annen ting.

Jeg har vært innom de fleste av byens sykehjem i løpet av mitt voksne liv, men det var vært i andre ærend som ikke på samme måte har berørt mine følelser som nå når jeg jevnlig besøker mitt familiemedlem. Det er først nå det går opp for meg hvor lite personlig liv man får som pasient på sykehjem.

Min slektning må bo sammen med en annen dame på et lite rom som er så til de grader lite personlig innredet at en kan få gåsehud av mindre. Hodeenden i sengen hennes er like ved døren til deres felles toalett og dusjrom. Selve rommet minner om rommene i et sykehus, bare mye mer ukoselig. Riktignok er sykehjem en form for sykehus, men er det egentlig det når «pasientene» som oppholder seg på et sykehjem ikke er syke som i sykehus?

Les også

Bergen får sykehjem midt i sykehuset

Personalet gjør så godt de kan, det er de enkelte, nitriste rommene jeg peker på. Alternativet til å være på eget rom er å oppholde seg i en dagligstue der man enten ser på felles TV med et lydnivå som skal tilfredsstille tunghørte, eller at man sovner i stolen i den samme dagligstuen. Hverdagens høydepunkter er felles måltider i dagligstuen og besøk av pårørende og venner til dem som har det. Det er også leit å oppleve at flere aktivitetstilbud er redusert, samtidig som det må understrekes at det heldigvis fortsatt er ulike typer aktiviteter og underholdning som tilbys de som ønsker å delta.

Slektningen min er oppegående. Hun klarer selv å gå til og fra dagligstue og toalett. På grunn av alder og demens må hun likevel ha hjelp til diverse egenpleie og medisiner, men ikke som pasienter i et sykehus. Hadde det ikke vært fordi hun ikke lenger kan bo alene hjemme, kunne alt hun får av hjelp på sykehjemmet like gjerne blitt utført hjemme, slik hun hadde det i mer enn ett år før hun måtte flytte på sykehjem.

Min slektning er i kategorien «venter på permanent plass på sykehjem». Vårt ønske er at hun snart får tildelt fast plass med enerom der vi kan skape en personlig og hjemlig atmosfære.

Om ikke lenge er det min generasjon sin tur. En kan få gåsehud bare ved tanken. For øvrig tilsier gjennomsnittsalderen til våre politikere at det er i dag de må begynne å planlegge og oppføre tidsriktige sykehjem, skal bygningene med bemanning være klare til det er deres tur å flytte inn.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg