Jeg klarte ikke beskytte datteren min

DEBATT: På helsestasjonen ble fokuset flyttet fra glede og mestring, til kosthold og fysisk aktivitet.

SYK: Datteren til innleggsforfatteren måtte legges inn til behandling for spiseforstyrrelser.

Privat
  • Anonym mor

Min eldste datter har alltid vært opptatt av å være flink. Når hun skulle fargelegge, var det alltid et mål å ikke komme utenfor strekene. Hun var sta og ga seg sjelden før målet var nådd. Hun hadde god språkforståelse og var nysgjerrig på livet og mennesker. Hun var utadvendt, glad og omsorgsfull.

Alt dette skulle vise seg å komme i skyggen av Helsedirektoratets retningslinjer.

Det startet da hun var fire år og på kontroll på helsestasjonen. Som mor var jeg stolt over å vise hvor godt hun snakket og hvor sjarmerende og blid hun var. Som ung alenemamma var jeg nok litt ekstra opptatt av å vise helsesøster at jeg hadde lyktes i morsrollen.

Helsesøster så på tallene for vekt og høydemål og kom med kommentaren «Oi sann, her var det litt i overkant». Og med det ble fokuset flyttet fra glede og mestring, til kosthold og fysisk aktivitet. Vi fikk spørsmål om hva vi spiste til middag. Svaret mitt husker jeg den dag i dag: «spagetti og kjøttdeig». Etterpå skammet jeg meg, og var redd for at middagen ikke var sunn nok. Jeg takket ja til ny kontroll om seks måneder for å følge med på vektutviklingen – jeg var jo vettskremt over at barnet mitt var i kategorien overvektig.

Jeg fikk beskjed om at det ikke var snakk om å slanke fireåringen, men å begrense matinntaket til hun vokste i høyden. Som pliktoppfyllende og uvitende mor gjorde jeg som jeg ble fortalt. Vi byttet til produkter som var nøkkelhullsmerket, begrenset søtsaker og økte fysisk aktivitet. Setninger som «nå har du vel spist nok» ble dagligdagse.

I denne perioden leste jeg alt som omhandlet barn og overvekt. Jeg leste at mødre kunne ha problemer med å se overvekten hos sitt eget barn, og klassifiserte meg selv i den kategorien. Når jeg ser tilbake på bilder fra denne perioden, ser jeg en frisk, sunn og glad fireåring. Ikke stor, men heller ikke liten og tynn.

Da min datter var fem år, ønsket helsesøster å henvise oss til Livsstilskolen, et tilbud til familier som har barn med overvekt. Jeg takket flere ganger nei, men ga til slutt etter for presset. På informasjonsmøtet satte far ned foten. Vi kjente oss ikke igjen i problematikken som ble beskrevet.

På helsestasjonen ble diskusjonene om vekt og mat ofte tatt over hodet på min datter. Dette bekreftet det hun tidlig hadde blitt klar over – at hun var unormal og at hennes kropp ikke passet inn. Skammen satt dypt i en alder av fem år. Opplevelsen av å være usikker i egen kropp var etablert i et barnesinn som allerede hadde nok å streve med.

Min datter har i ettertid fortalt meg hvordan dobbeltrollen jeg fikk som mor var vanskelig for henne å forstå. Hun var forvirret da jeg fortalte henne at hun var god nok slik hun var, samtidig som jeg passet på at hun ikke spiste for mye. Lappen fra helsesøster om veiing i 3. klasse mottok jeg aldri. Den ble kastet på skoleveien i frykt for å skuffe meg.

Til slutt tok hun saken i egne hender. Diagnosen anoreksi fikk hun da hun var ti år. Da holdt hun ikke lenger ut en kropp som føltes for stor, til tross for at hun nå var normalvektig. Skammen forsvant da hun sluttet å spise. Endelig var hun tynn, slik alle ville hun skulle være. At hun nærmet seg døden, betydde ingenting.

Gleden og omsorgen i barnet mitt er erstattet av en spiseforstyrrelse som har full kontroll på vekt, kalorier og kroppsmasseindeks. Spiseforstyrrelsen har fått store konsekvenser for hennes fysiske, psykiske og sosiale utvikling.

Min datter er nå 12 år og innlagt ved regionalt senter for spiseforstyrrelser. Dette tror jeg kunne vært unngått, hadde vi blitt møtt annerledes på helsestasjonen den gangen. Hvorfor var det ingen som snakket med oss før de plasserte henne på vekten? Hadde jeg vært klar over hvor krenkende disse veiingene opplevdes for henne, hadde jeg aldri takket ja til den såkalte oppfølgingen.

Barnet vårt tålte ikke oppfølgingen av Helsedirektoratets retningslinjer. Jeg skulle ønske min datter ble fulgt opp på andre kriterier enn vekt. I min datters journal er det ikke nevnt et ord om utvikling, psykisk helse eller motorikk. «Overvektig» er det eneste ordet datteren min er beskrevet med.

Jeg skammer meg når min datter forteller om sine opplevelser. Jeg klarte ikke beskytte henne. Raske konklusjoner, for mye fokus på vekt og manglende oppfølging førte henne inn i spiseforstyrrelsen. Hun fikk aldri sjansen til å etablere et godt forhold til egen kropp. Det nyttet ikke å fortelle henne at hun var god nok slik hun var. Handlingene betydde mer enn ord.

BT kjenner innsenderens identitet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg