Vi må ikke være redde for å stille opp

Forskere bør bli flinkere til å gi hverandre ros og en klapp på skulderen når vi deltar i offentlig debatt.

UKULTUR: Vi må gjøre noe med den akademiske kulturen. Det er mange forskere der ute som har fått negativ respons fra fagfeller, fordi de synes man har uttalt seg unyansert i media eller latt forskningen bli tabloidisert, skriver innsender. NTB SCANPIX

  • Curt Rice
    rektor, OsloMet storbyuniversitetet

Jens Kihl etterlyser i BT 7. september stemmene til flere forskere, og skriver at flesteparten av norske forskere står stumme i skyggen til en liten gjeng stjerneformidlere av Aarebrot-klasse. «I postfakta-samfunnet har vi ikkje råd til at nokre få forskarar ber børa for resten. Alle stemmer trengst», skriver Kihl. Og jeg er så enig. Derfor jobber vi systematisk med å få bredden av våre forskere og fagfelt ut i sollyset. De siste årene har vår synlighet økt kraftig, og størstedelen av denne er forskningsformidling. Noe av det viktigste arbeidet vi har gjort er å utvikle et godt støtteapparat for formidlingsaktivitet, slik at flere forskere kan få bistand, trening og hjelp til å få relevante og aktuelle resultater ut til folk.

Blant tiltakene som har gitt resultater er etablering av program for fremragende forskningsformidling for våre ansatte. Programmet gir deltakerne kursing og trening i presentasjonsteknikk, kronikkskriving, debatt og intervjuer i radio/tv, og sosiale medier, og har blitt populært internt. Og blant søkerne er ikke bare de som er komfortable med formidling fra før, men vel så mange fra Kihl sin kategori: «takk for at du ringte, men nei takk».

Les også

Ridder av god formidling

Kihl hevder i sin kommentar at når forskere først gjør formidlingsarbeid, så er det ikke rettet inn mot folk flest. Å tilgjengeliggjøre vår forskning for et bredt publikum er også en del av satsingen ved universitetet. Både ved å trekke frem relevant tematikk og gjøre budskapene forståelige, og ved å bruke varierte kanaler for å nå flere. Vi sørger for at de som jobber med mediekontakt hos oss er godt oppdatert på forskningsvirksomheten, slik at vi raskt kan snu oss rundt og koble journalister sammen med de rette kunnskapskildene.

Har så formidling og synlighet en bakside som gjør at forskere kvier seg? Jeg tror, som Kihl, det ikke overveiende handler om svak uttelling for formidling i tellekantsystemet og for få insentiver. Jeg tror vi må gjøre noe med den akademiske kulturen. Det er garantert mange forskere der ute som har opplevd å få negativ respons fra fagfeller, fordi de synes man har uttalt seg unyansert i media eller latt forskningen bli tabloidisert.

Vi kolleger i akademia bør bli flinkere til å gi hverandre ros og en klapp på skulderen når vi deltar i offentlig debatt, eller går ut med oppsiktsvekkende forskningsfunn. Kunnskapen skal og må ut!

Så er det viktig å være bevisst på hvilket debattklima vi opererer i. Saker spres fort, og debattene går raskt i sosiale medier, og kan til tider bli både usaklige, sjikanerende og truende. Da er det viktig at man støtter hverandre innad i fagmiljøene, og at institusjonene har et støtteapparat dersom en kollega har ubehagelige opplevelser.

Det er viktig å stille opp i media, og stadig flere av våre forskere gjør det. Våre fagområder, forskere og fagpersoner spiller en viktig rolle for utviklingen av samfunnet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg