Det er ikke kult å være smart

Det virker som det er kult å være dum.

Publisert: Publisert:

JANTELOVEN: En del av janteloven lever nok i nordmannens væremåte. Du skal ikke tro at du er noe, og du skal i hvert fall ikke tro at du duger til noe, skriver Susanne Sørli Slettebakken. Foto: Privat

Debattinnlegg

Susanne Sørli Slettebakken
Meland

Folk som viser at de er smarte og flinke, får negative reaksjoner. Jeg har fått negative reaksjoner selv, og jeg har også gitt dem til andre.

En gang endte jeg opp i lokalavisen for å stå opp mot budsjettforslaget til kommunen. Læreren min ville henge opp artikkelen på en oppslagstavle. Jeg, en da 15 år gammel jente, sto foran godt voksne politikere og fortalte dem om realitetene i kuttene de ønsket å gjøre i midlene til ekstra hjelp på skolen min.

Jeg visste hva jeg gjorde. Men da læreren hengte opp artikkelen av meg, lagde andre elever hull i artikkelen og tegnet ting på den, som viste at det de tenkte om hva jeg hadde gjort, langt fra var positivt.

Det er ikke kult å være smart. En jeg kjenner har mye kunnskap. Han kan lett sitte i ti minutter og fortelle om noe ingen andre skjønner en døyt av. Han er virkelig engasjert i det han snakker om, men når han gjør det, sender folk hverandre ofte blikk, som «hva er det han holder på med» eller «nå begynner han igjen».

Jeg må motvillig innrømme at jeg har gjort det selv et par ganger.

Grunnen til at vi reagerer negativt er at de fleste av oss ikke er oppdratt til å vektlegge verdien i kunnskap. Dermed synes mange ofte det kan være irriterende eller unødvendig når noen kommer med kloke tanker og ideer. Derfor trykker de dem heller ned, i stedet for å applaudere dem for kunnskapen de har.

Hvorfor blir folk irritert av sånt? Det er nok en del av janteloven som fortsatt lever i oss, i nordmannens væremåte. Du skal ikke tro at du er noe, og du skal i hvert fall ikke tro at du duger til noe!

På grunn av de negative reaksjonene er det mange som velger å «leke dum». Hver gang de har prøvd å si noe som faktisk betydde noe for dem, har de opplevd å bli trykket ned, både voksne og barn.

Jeg tror mange tar til seg folks reaksjoner på det de selv sier, og bruker bevisst eller ubevisst disse reaksjonene til å velge hvordan de skal fremstille seg selv i seinere situasjoner. Det er nok ikke for å være kul, men heller for å beskytte seg selv fra de ubehagelighetene de har blitt utsatt for før.

Kanskje noen opplever det såpass mange ganger at de til slutt får et ønske om å passe inn. Det er forståelig. Det er vanskelig å være den ene på utsiden.

Kanskje leker vi dum for å senke forventningene som stilles til oss? Jeg er en del av Generasjon Prestasjon, Generasjon Perfekt eller hva du enn vil kalle det. Jeg har forventninger som følger meg over alt. På skolen, hjemme, på fritiden, hos venner, familie, lærere, trenere, arbeidstakere.

Tenk om vi prøver å senke standarden for oss selv ved å fremstille oss selv som dum? Er det en så fjern tanke? For meg virker det nesten logisk. Hvordan ellers senke standarden? Mediene gjør det ikke. Ikke arbeidsmarkedet. Ikke skolen, heller. Jeg får høre omtrent hver gang jeg er med bestemor at hun er glad hun ikke går på skolen i dag. Fordi det er så høye krav.

Det er muligens ikke det at det er kult å leke dum. Kanskje det bare er en måte å kontrollere forventningene som stilles til oss. Jeg synes det er trist og problematisk at noen «leker dum». Det hindrer enkelte i å nå sitt fulle potensial, eller å kunne oppnå drømmene sine.

Vi sier at vi er så aksepterende, og at vi har åpne sinn. Men vi har ennå en lang vei å gå.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg