Min far var krigsseiler. Først tre år etter at han døde, kom pengene han hadde krav på.

Det er ennå ikke for seint å hedre de glemte sjøfolkene.

SPINANGER: Min far seilte på M/T «Spinanger» hele krigen, skriver Egil Jørgen Eikanger. Her et bilde fra Glasgow, der båten la i dokk. Privat

Debattinnlegg

Egil Jørgen Eikanger
Kontreadmiral (pensjonert)

Det er ingen tvil om at sjøfolkene som kjempet for et fritt Norge, ble glemt i jubelen mai 1945. Det var naturlig. De var ikke i Norge og fikk derfor ikke oppleve samme takk og jubel som de «på skauen".

Jeg hadde selv en far som seilte som kaptein på M/T «Spinanger» tilhørende rederiet Westfal- Larsen. Han seilte med olje mellom USA og England fra 1939 og gjennom hele krigen.

Alt gikk bra helt frem til 15. januar 1945. Da ble «Spinanger» truffet i maskinrommet av en torpedo fra ubåten U-1172. Fem av mannskapet omkom.

Tolv dager seinere ble U-1172 senket av den britiske marinen. Alle om bord omkom.

I slutten av mai 1945 kom min far hjem. Det var verken taler, takk eller musikk.

Egil Jørgen Eikanger Rune Meyer Berentsen

Da Norge ble angrepet i 1940, hadde norske sjøfolk vesentlig høyere tillegg for krigsrisiko enn de britiske. Fra britene kom det en henstilling om å redusere tillegget for norske sjøfolk, for å jevne ut lønnsforskjellene.

Risikotillegget ble kraftig redusert. I stedet betalte Nortraship, statsrederiet som administrerte den store norske handelsflåten utenfor tyskkontrollerte områder, pengene inn i et hemmelig fond. I alt ble det innbetalt 140 millioner kroner. Pengene skulle utbetales til sjøfolkene når krigen var over.

Etter krigen forsøkte mange å få regjeringen til å tilbakebetale sjøfolkene «sine egne penger». Det tok tid. Først i 1973 fikk min far pengene utbetalt, 28 år etter frigjøringen og tre år etter han døde.

Jeg fikk pengene.

Da jeg tjenestegjorde ved den norske ambassaden i Washington, var jeg ofte på besøk i Brooklyn og Seattle, der det var mange krigsseilere. Noen hadde opplevd 88 døgn i livbåt. De fortalte om lange dager og hvor oppfinnsomme de måtte være for å samle vann, fange fisk og skilpadder.

Under mitt første besøk i Seattle møtte jeg en krigsseiler, som hadde seilt på ubåt hele krigen. Selvsagt ble jeg meget interessert i hans historie.

Etter en stund spurte jeg «har du fått en takk fra Norge?», og tenkte på medaljer. Svaret var nei. Ved neste besøk hadde jeg med fem medaljer til han.

I mai 1945 glemte vi sjøfolkene. Vi hadde sikkert fortsatt å glemme, men så kom forfatteren Jon Michelet med bokserien «En sjøens helt», og da våknet vi. Noen hadde muligens dårlig samvittighet,

Bergen var heldig som hadde krigsseileren og maskinmesteren Ragnvald Hommen. Han arbeidet utrettelig med å reise et minnesmerke over de 515 sjøfolkene fra Bergen som omkom under krigen. De har fått sin takk, krigsminnesmerket Nordstjernen på Shetlands-Larsens brygge. En stor takk til Trond Mohn, som sa «send regningen til meg».

Det er ikke for seint å huske og takke de som kjempet på sjøen. I dag er det mange av oss som ønsker å hedre Leif Andreas Larsen – Shetlands-Larsen – med et frimerke. Han er en verdig representant for innsatsen til alle som kjempet til sjøs.

Jeg har to ønsker til. En byste av orlogskaptein Petter Birger Salen, sjef for Shetlandsbussen KNM «Hessa», før 75-årsmarkeringen for andre verdenskrig neste år, og at krigsflyger og kaptein Per Hysing Dahl får plass på «halen» til et Norwegian-fly.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg