Tigging hjelper ingen ut av fattigdom

DEBATT: Synet her hjemme gjør meg trist.

TIL BERGEN: Jeg ser flere tiggende i Bergen sentrum enn i de travleste gatene i den rumenske storbyen Craiova med sine rundt 300.000 innbyggere, skriver innsenderen. Odd E. Nerbø

Debattinnlegg

Magne Reigstad
Journalist og frivillig i Adina Stiftelsen

Mennesker i nød vil alltid få hjelp i Bergen, og slik skal en anstendig by oppføre seg, enten byen har tiggeforbud eller ikke. Jeg klandrer heller ingen bergensere som gir en slant til tiggeren i Byparken i den tro at man hjelper ham eller henne.

Det er knalltøft å være fattig i Romania, men tigging har aldri hjulpet noen ut av fattigdommen, og fattigdommens svøpe rammer hardt, uansett etnisk tilhørighet. Derfor har jeg valgt å yte mitt gjennom en kanal jeg vet fører pengene helt frem, slik at alt blir «investerte» i reelle lokale behov hos barn og unge.

Jeg møtte den rumenske fattigdommen første gang på reportasjereise for Bergens Tidende i 2007. Da steg jeg inn i en verden jeg ikke trodde fantes i et europeisk land. Senere har jeg som frivillig i bergensbaserte Adina Stiftelsen sittet hjemme hos svært mange av familiene som befinner seg nederst på stigen.

Enkelte bor i det vi nordmenn vil kalle skur og vedskjul og temaet i samtalene blir ofte tigging. Familienes svar, fra både romfolk og rumenere kommer kjapt: «Det er ikke nødvendig å tigge for å overleve.»

Jeg kaller dem sliterne, foreldregenerasjonen som trolig aldri vil makte å arbeide seg ut av fattigdomsklemma. Men de tror på barna, oppmuntrer dem. Mor og far tar det som finnes av jobber, holder husdyr, dyrker opp hagen og sender barna på skolen i strøkne klær. Og selvsagt finnes det hjem der alkoholen har ødelagt det meste, blant annet fordi hjemmebrenning er lovlig i Romania.

Les også

Frode Grytten harselerer med tiggemotstandarar: «Forbod mot Høgre-folk, no!»

Ferske tall fra Eurostat forteller at rundt 40 prosent av alle rumenske barn vokser opp i fattigdom. Fattigdom på rumensk er en elendighet uten norsk sidestykke både materielt og økonomisk. Det er lett å forstå at unge jenter og gutter lar seg friste når noen som tilbyr dem en tilværelse der de kan sove i egen seng, bo i en leilighet med innlagt vann og slippe å gå på utedoen i 15 minusgrader.

Migrasjon er blitt Romanias nasjonale svøpe. Folketallet har falt med et par millioner de siste ti årene. Da er det paradoksalt at landets næringsliv er i desperat mangel på arbeidskraft.

Regjeringen vedtok i vinter at alle lønninger i bygningsbransjen skulle økes umiddelbart med 50 prosent i håp om at flere fagarbeidere lot være å ta jobber i Spania, Italia eller England. Men betingelsen for å få seg en brukbar jobb, også i Romania, er at du kan lese og skrive.

Enkelte lokalaviser i Oltenia-regionen har flere spalter med ledige stillinger. Arbeidsgivere er engstelige for at deres jernbindere og tømrere skal sette seg på neste buss til København, Oslo eller Milano. Billige billetter til komfortable bussreiser kjøpes på nett.

Les også

– Å invitere til tigging i Norge er misforstått snillisme

De som tigger her i byen har fortalt meg at de ikke får sosialhjelp hjemme. Dette er helt feil, men påstanden er en populær usannhet som åpner godtfolks lommebok.

Rumensk sosialhjelp omfatter alle, uansett etnisk opphav – og systemet er som i Norge gradert etter familiestørrelse, antall barn og barnas alder. Hvis familien har et stykke jord der de kan produsere litt mat, kan det skje at støtten avkortes. Men for å få hjelp må man der – som til Nav, legge frem fakta om egen økonomi og familieforhold.

Jeg har møtt mange unge rumenere som studerer både IKT, sosialfag og medisin. De er hardtarbeidende, kommer fra fattige kår, men har bestemt seg for å bevise at de kan lykkes på linje med jevnaldrende med en bedre startposisjon. Jeg har sett rikelig med eksempler på at det gir resultat å hjelpe folk der de bor og stimulere de unge til å fullføre skolegangen. Da er de best rustet til å skape seg en fremtid enten de velger å satse hjemme eller utenlands.

Men realiteten i mange fattige familier kan være at valget står mellom busskort til ungdommen på videregående – eller mat på bordet. Foreldrenes valg blir såre enkelt.

Les også

Sp-utfordrer vil forby tigging for utlendinger

Jeg ser flere tiggende i Bergen sentrum enn i de travleste gatene i den rumenske storbyen Craiova med sine rundt 300.000 innbyggere. Synet her hjemme gjør meg trist fordi jeg har møtt barn som sårt savner mor og far, foreldre jeg vet er på tiggerferd i Norge.

Mange barn må vokse opp med besteforeldre i foreldrenes plass, besteforeldre som kanskje ikke kan lese og skrive. Det gjør vondt å tenke på at disse små uforskyldt kan vokse opp til å bli neste generasjon som kneler med koppen foran en kirke i Paris eller et kjøpesenter i Bergen.

Innsenderen arbeidet som journalist i BT fra 1973 til 2011.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg