Medisinen ga meg et nytt liv

Jeg har hele livet slitt med kraftige migreneanfall.

STENGT UTE: At politikere er villig til å bruke så mange millioner på å ha oss utenfor arbeidslivet, er sjokkerende, skriver Ina Christina Tangedal. Paul S. Amundsen

Debattinnlegg

Ine Christina Tangedal
Bønes

Fra før jeg kunne snakke, la jeg meg ned på gulvet og hylte av smerte. I denne tidlige perioden hadde jeg bare noen få migreneanfall i året. For hvert år som gikk, har antallet anfall økt. For meg var det ingen medisin som hjalp.

Tiden på videregående var en ubeskrivelig lidelse. Jeg hadde migreneanfall hver eneste dag, men måtte presse igjennom smertene – fordi jeg ville ta en utdannelse og jeg ville ha en fremtid.

Hver kveld håpte jeg at jeg ikke skulle overleve natten, på grunn av de ekstreme smertene jeg ville oppleve neste dag. Jeg hadde ingen livskvalitet og falt bare dypere og dypere ned i depresjonen.

Hadde det ikke vært for støtten fra familien min, så hadde jeg ikke overlevd tiden på videregående. Denne tiden var bare et ubeskrivelig helvete.

Etter videregående hadde jeg ikke kraft til å studere videre. Jeg kom inn på jusstudiet, men tilbrakte i stedet de neste to årene i sengen hjemme hos mamma.

Til slutt endte jeg på arbeidsavklaringspenger (AAP), og senere uføretrygd.

Siden jeg var cirka 13 år, har jeg prøvd alt som eksisterer av forebyggende medisiner, helt uten effekt. Til slutt sa fastlegen min at hun ikke kunne hjelpe meg. Det var ikke noe poeng i å ta medisiner som overhodet ikke hadde noen virkning.

DYR HJELP: Aimovig på blå resept i Norge vil koste staten over 100 millioner kroner. Helse- og omsorgsdepartementet skal vurdere saken, opplyste helseminister Bent Høie på Stortinget 24. mai. Medisinen bør tas i bruk så snart som mulig, mener Ine Christina Tangedal.

Med denne historikken var jeg mildt sagt skeptisk til å prøve den nye medisinen mot migrene, Aimovig. Dette var en rådyr medisin, som jeg på ingen måte hadde råd til.

I de årene jeg mottok AAP, hadde jeg ofte ikke penger til regninger og mat, men fikk heldigvis hjelp av pappa. Han har lånt meg enorme summer i årene etter videregående. Igjen stilte han opp for meg, slik at jeg kunne prøve denne medisinen.

Med en pris på over 5500 kroner pr. dose, så måtte jeg ha hjelp, og min far følte at det var verdt et forsøk.

Jeg prøvde den første dosen fredag 7. desember 2018, og bare tre dager etter første injeksjon kjente jeg bedring – noen timer uten migrene.

Etter ti dager opplevde jeg mitt første mirakel. Jeg hadde åtte dager på rad uten migrene i det hele tatt, jeg opplevde bare «vanlig hodepine».

I januar, etter andre injeksjon, hadde jeg for første gang siden barneskolen dager helt uten hodepine. Jeg fikk hele 16 hodepinefri dager.

I april og mai hadde jeg bare to migreneanfall i måneden.

FORNØYD PASIENT: Ine Christina Tangedal vil at andre migrenepasienter skal få sjansen til å prøve Aimovig. Paul S. Amundsen

Jeg føler nå at effekten av Aimovig har vært så mirakuløs at jeg vil ta opp fag til høsten og begynne på medisinstudiet her i Bergen. Jeg vil da kunne stoppe uføretrygden, og om maks ti år gå ut i full jobb for første gang.

Jeg har måttet låne penger av pappa hver eneste måned siden desember 2018. Så lenge Aimovig ikke er på blå resept, må jeg fortsette å låne penger av pappa, som er pensjonist.

At min familie skal måtte ta kostnaden for en medisin som har hatt en så ekstrem effekt, synes jeg er å håne skattebetalere.

Uføretrygden min er mye høyere enn kostnaden staten ville fått hvis jeg fikk Aimovig på blå resept. I tillegg til besparelsene i uføretrygd, anfallsmedisin og psykisk helsehjelp, vil jeg bli i stand til å betale skatt av opptjent lønn for første gang.

At Helsedirektoratet er villig til å betale flere hundre tusen i året for at jeg skal fortsette å være ufør, heller enn å betale rundt 70.000 kroner for at jeg skal få medisin på blå resept, gir ingen mening.

Les også

Bakgrunn: Hver fjerde kvinne i 30-årene har migrene

Det verste er at jeg ikke er alene. Det er mange andre migrenepasienter som har samme opplevelse som meg. De betales hver måned for å sitte hjemme og motta uføretrygd, når de heller kunne fått Aimovig på blå resept og komme seg ut i jobb.

Det er flere tusen som kunne byttet et liv som 100 prosent ufør med et liv i 100 prosent jobb. I tillegg til disse, er det også mange som kunne ha jobbet mye, og klart seg med mindre trygd.

Ikke bare er det mye å spare på å få oss ut i jobb, men det har også en verdi som ikke kan måles i penger, nemlig livskvalitet.

Jeg, og andre som meg, har hele livet kun eksistert, uten å leve. Den ressursen man er som menneske når man kan jobbe, om så bare noen få prosent, kan ikke måles i penger.

At politikere er villig til å bruke så mange millioner på å ha oss utenfor arbeidslivet – for å spare rundt 70.000 kr pr. pasient i året, er sjokkerende.

Vil du skrive i BT i sommer? Les mer her!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg