Hvem har bestemt at dette er et sort hull på CV-en?

Neste gang noen hinter om at jeg «går hjemme», skal jeg be dem ta noe beroligende og sove på det.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

2023 er i gang, og normer og regler endres stadig i samfunnet. Ting som tidligere var greit, er ikke lenger innenfor. Det viser seg at klar tale skaper endringer, og derfor vil jeg bidra med noe fra min kant.

Det følgende kan oppleves drøyt. Noen kan komme til å sette kaffen i halsen. Ja, om ikke dette av stolen også. Men jeg tar sjansen: Jeg ønsker meg et samfunn som verdsetter omsorgsarbeid hjemme like høyt som yrkesarbeid ute.

Der, da var det sagt. Det er nemlig på høy tid at det arbeidet som legges ned i svangerskap, fødsel og omsorg for egne barn, får den anerkjennelsen det fortjener.

Mange kvinner kaller seg i dag feminister, men hva legges egentlig i det ordet? Mang en gang har jeg hørt at det handler om å gi kvinner like rettigheter og muligheter.

Samtidig er det noe som skurrer. For veldig mange av dagens feminister heier bare på én type kvinner – og ønsker samtidig å hindre andre i å velge annerledes enn dem selv. Å være borte fra jobb mens man har barn, skal helst straffe seg i det lange løp.

Problemet er at kvinner i fødselspermisjon allerede er i jobb. En jobb som står på fra morgen til kveld og fra kveld til natt. En lunsj på kafé en gang iblant definerer ikke resten av døgnet.

Les også

Leder og småbarnsmor: – Jeg liker å ha et ben i begge leirer

Jeg har selv forlenget fødselspermisjonene mine, og jeg kjenner hvordan det surrer i bakgrunnen. Det svarte hullet i CV-en. Det tomrommet som mange liker å hevde at du har. Hvorfor i all verden er det slik? Hvem er det som har bestemt at reproduksjonsarbeid og oppdragelse av barn ikke er verdifullt nok i seg selv?

Jeg har hørt andre kvinner frykte at lang permisjon vil skade jobbmulighetene deres. Det synes jeg er veldig trist, og slik kan vi faktisk ikke ha det.

I Store norske leksikon defineres arbeid slik: Arbeid er menneskets målrettede, bevisste virksomhet.

Det står altså ingenting om at arbeid krever bachelor, fagbrev, kolleger, lønn eller kontor for å kunne kalles arbeid. En felles oppfatning vil være at arbeid bør være samfunnsnyttig og komme fellesskapet til gode. Å skape nye mennesker og å oppdra dem er en høyst samfunnskritisk oppgave.

Det er ikke noe man gjør på siden i slengen. Det er et hardt og ulønnet arbeid. Og det forventes at man gjør det igjen og igjen, fordi samfunnet er avhengig av det. Helst tre barn, ble det sagt.

Tenk om arbeidssøkende kvinner med lang fartstid som omsorgsarbeidere ble ansett som en ressurs den dagen de søker ny jobb?

Hadde dette arbeidet blitt verdsatt tilstrekkelig, ville ingen ha mast om verken pensjonsopptjening eller kvinnefrigjøring. Problemet ligger nemlig ikke i selve arbeidet, men at det har så vanvittig lav status i år 2023. Vi kvinner ønsker så klart å bli verdsatt, og derfor føler veldig mange at jobben som gjøres på hjemmebane, ikke er god nok.

Les også

Hvordan få respekt som kvinnelig leder?

Så, hva med å starte der? Hva med å endelig begynne å slå ring om et samfunnsbidrag som har blitt tatt for gitt siden tidenes morgen? Det må bli slutt på at permisjonspengene regnes ut fra hvor arbeidsfør man var som gravid.

Å gå gravid og skape et nytt menneske er i seg selv et arbeid – og bør anses som det. Kvinner som klarer å jobbe ekstra mens svangerskapet er på sitt tøffeste, bør ikke premieres fremfor kvinner som ikke greier dette.

Jeg tilegnet meg mer kunnskap første år som mor enn noe annet år i mitt liv. Læringskurven er bratt, og perspektivene endres. Å gå gravid, føde og oppdra små barn er som å ta en bachelorgrad.

For noen blir det både master- og doktorgrad. Livsløpet fra start til slutt er allerede en hel karriere. For noen kvinner er det å bli mor det mest selvrealiserende de kan gjøre.

Les også

Norske førstegangsfedre: Uforberedt på det sterke båndet mellom mor og barn. – Jeg følte på hjelpeløshet.

Om du er arbeidsgiver, har jeg en utfordring til deg. Neste gang du møter en kvinne som har vært lenge hjemme i ulønnet permisjon og automatisk tenker på det berømte hullet i CV-en, hva med å snu litt på det hele?

Tenk på alt det verdifulle som er blitt gjort hjemme denne tiden, og alt som er lært både fysisk og psykisk. Kanskje kan man bidra med noe vanvittig positivt etter lang fartstid med oppdragelse, kjærlighet, tålmodighetsprøver, motstand og nattevåk.

Mens denne teksten ble skrevet, har jeg selv plukket opp babyleker fra gulvet minst ti-femten ganger, samt byttet en eksplosiv bleie med påfølgende lekkasje – og satt på en vask. Alt klokken 03.00 på natten, med baby på fanget og korona innabords.

Neste gang noen hinter om at jeg «går hjemme», skal jeg be dem ta noe beroligende og sove på det. Den hyppigste gangen som utføres her, er når jeg går frem og tilbake med støvsugeren hele kvelden i et desperat forsøk på å få et lys våkent spedbarn til å sove.

Jeg har i hvert fall ikke vært arbeidsledig i natt.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.