Plutselig en dag ble døden mindre farlig

Vi spøker om den, har gode samtaler om den, gråter over den, og noen ganger raser vi over den.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Det kommer ikke på tale», utbrøt gubben forleden. Han så lettere oppgitt ut der han sto på stuegulvet og så på meg. Jeg, derimot, kunne ikke fatte hva han tok sånn på vei over. Jeg syntes faktisk planen min var god, jeg.

«Jeg har gått med på mye opp igjennom årene, men dette nekter jeg.»

Det var da voldsomt, da. Jeg har foreslått mange verre ting enn dette før, og dette kunne da bli fint, vel? Men nei da, gubben hadde bestemt seg, så det punktet var bare å stryke fra listen.

Jeg hadde nemlig tatt frem en liste, en liste over mine siste ønsker. «Begravelse» lyste mot meg. Tittelen på listen røper det meste, og nå skulle denne listen fullføres. Men da min mann fikk se listen, holdt øynene på å dette ut. Ja, punkt nummer fem kunne jeg i hvert fall stryke.

Ingen countryfestival på meg, han mente at nå hadde jeg gått fra vett og forstand.

Selv kunne jeg ikke forstå hvorfor gubben var så motvillig. Å avslutte livet med en real fest syntes jeg var en god idé. Sangene til kirkeseremonien er én ting, men sammenkomsten etterpå kunne jo vært i litt muntrere lag. Livet mitt bør feires, og selv om det kommer til å bli en sorgens dag for mine kjære, så håper jeg de kan minnes livet mitt med et smil rundt munnen.

Les også

Vivian Brosvik: «Jeg er glad du slipper, kjære»

For oss er det blitt en naturlig ting å snakke om. Døden er blitt en del av hverdagen. Vi spøker om den, har gode samtaler om den, gråter over den, og noen ganger raser vi over den. Den er alltid der, den er blitt en del av luften vi puster, men vi prøver å ikke la den styre livet vårt.

Døden er et farlig ord for noen, det er et tema som blir skjøvet langt vekk under teppet. Som et møblement blir det stående nedstøvet innerst i boden, man tar det bare frem om man må. For vi mennesker liker ikke å tenke på at vi er dødelige, og det er ingenting som skremmer oss mer enn det uvisse.

Det første året etter diagnosen ville jeg ikke høre snakk om det. Døden gjorde hverdagen umulig å bære. Men litt etter litt innså jeg at jeg måtte forholde meg til den, og litt etter litt åpnet vi den døren opp.

Plutselig en dag ble døden mindre farlig. Jo mer vi pratet om den, jo mindre farlig ble den. Den prosessen er ikke gjort over natten, den tar tid og mye jobbing. Men den er så lærerik, og ukjente sider ved meg selv ble plutselig børstet støv av.

Selvfølgelig hender det at jeg også blir redd. Jeg er redd for at døden blir min største lidelse. Men det er når angsten kommer over meg, at jeg prater om det, og med ett blir det litt mindre skremmende.

For det er vi mennesker som gjør døden til et farlig ord, det er vi som skaper døden om til et tabu. Men døden er ikke bare vond og mørk, den er så mye mer enn det. Så derfor prater jeg høylytt. Jeg planlegger min begravelse med mine kjære. For døden kan være fin også, den kan føles som en befrielse.

Derfor skriver jeg ned mine punkter, og selv om jeg nå må stryke et punkt, så er det et punkt jeg ikke tar vekk: Jeg vil ha fyrverkeri, jeg vil forlate livet med et smell. For livet mitt skal feires, livet mitt skal fylle himmelen som et fargesprakende maleri.

Innlegget ble først publisert i skribentens blogg, Mamma på hjul.