For første gang passet jeg ikke inn

Jeg var kanskje sterkest ønsket av alle, men følte meg alene og ensom.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg satt på et møte i fotballklubben jeg jobbet i. Nestleder Marie snakket om at hun skulle gå i Pride-toget i morgen. «Kan ikke du stille da, kult om en på a-laget stiller», spurte hun.

Jeg svarte litt unnvikende, «jo, kanskje det». Mest for å være hyggelig. For å være helt ærlig tenkte jeg: Det skal jeg ikke. For det første er de jo helt lik oss andre, og jeg går ikke rundt og må feire at jeg kysser jenter. For det andre skal jeg på byen med gutta i kveld, og Pride starter for tidlig.

Møtet ble ferdig og Marie sa: «Tenk litt på det da, det kan jo bety mye for noen gutter i klubben at nummer 10 på a-laget stiller i Pride!» Jeg svarte: «Jeg skal egentlig ut, så jeg får se hva jeg klarer», og tenkte pokker, hvorfor måtte hun spille samvittighetskortet.

Rundt klokken 23.30, da jeg allerede hadde konsumert noen enheter, tikket det inn en melding fra Marie: «Da snakkes vi klokken 10.00 i morgen ved Statsraaden».

Tilfeldigvis satt jeg ved siden av noen jenter jeg ville kysse. Hun ene lurte på hvem Marie var. Jeg forklarte hvem hun var, og sa jeg skulle gå med henne i pridetog i morgen. Det var stor entusiasme hos jentene, og hun ene sa: «Du må svare at du gleder deg, da». Så jeg måtte svare: «Det gjør vi!» Skaden var et faktum.

Etter en natt hvor jeg fikk sagt til så mange jenter som mulig at jeg var en fin fyr som skulle gå i Pride, før jeg utdypte at det var viktig å sende et budskap til de unge i klubben at hos oss kan du være hvem du vil, våknet jeg plutselig hjemme på sofaen og tenkte: Pokker, dette vil jeg ikke.

Det er jo for mye, hele opplegget, men jeg slengte i meg to Ibux og tenkte at dette var viktig for Marie. Jeg tok på meg en rosa fotballdrakt med Tertnes-overtrekken over og satte meg på bussen.

Da jeg gikk av ved Bryggen, slo det meg. Her passet jeg ikke inn. Alle gikk i regnbuefarger, og jeg gikk i blå overtrekk. Klein og utilpass etter dagen før ville jeg bare blende inn i mengden. I panikk kjøpte jeg den største paraplyen i regnbuefarger jeg kunne finne – 600 kroner rett ut.

Jeg tuslet dukknakket bort mot Statsraaden, mens jeg prøvde å gjemme meg under paraplyen, og lurte på om alt dette oppstyret virkelig fremmet saken deres. De er jo egentlig bare som oss andre, og vi feirer jo ikke at vi vil kysse det motsatte kjønn.

Les også

Les vinnerteksten i BT og Studvests skrivekonkurranse: «No ser eg Bygdedyret»

Jeg kom omsider til Staatsraden. For første gang var jeg for tidlig ute, og det med en halvtime! Min indre konflikt i morgentimene hadde gitt meg helt hodemist. Jeg sto og ventet, det begynte å fylle seg opp idet noen søte jenter jeg gjerne kunne tenke meg å kysse, smilte ekstra fint til meg. Jeg smilte og tenkte: Har draget i dag! Før jeg tenkte: Faen, tror de jeg er homo? Jeg så ned i bakken og tenkte over dette.

Plutselig ble jeg omringet av menn kledd som damer, menn kledd som engler og demoner, menn kledd i lateks, menn i all sin Pride. Jeg har aldri følt meg så ukomfortabel.

Gikk jeg i Pride og ble ubekvem av en gjeng homofile menn? Nei. Jeg har aldri hatt noen problemer med homofile, aldri engang ofret en tanke på at de ikke er som oss andre, i mangel på et bedre ord, «normale».

Derimot, for første gang i mitt hvite, heterofile liv følte jeg meg annerledes, ubekvem med meg selv for den jeg er. Jeg passet for første gang ikke inn. Jeg følte meg jævla annerledes, alene, ubekvem og ensom, fordi jeg ikke verken var normen, listen eller malen.

Selv om jeg var sterkt ønsket. Kanskje til og med sterkest ønsket, mest velkommen og sårt tiltrengt fordi at jeg var så annerledes. Men det slo ikke meg da jeg sto der og lurte på om jeg måtte kysse menn for å bli akseptert.

Da skjønte jeg det.