Verden kommer til Landås

Det er ingen av oss på Landås som skal avgjøre de nyankomnes fremtid. Det skal vi overlate til rettsstaten. Men nå har vi mulighet til å vise oss fra vår beste side.

Publisert:

HAN ER KLAR: Presten på Landås er imponert over frivilligheten blant lokale. Nå er han klar for å ta imot flyktningene som kommer.

Debattinnlegg

Atle Moe
sokneprest i Landås menighet

For syv år siden var jeg med på en studietur til Syria og Jordan. Egentlig skulle reisen gå til Libanon i stedet for Jordan, men ettersom Libanon ble ansett som utrygt, ble opplegget endret.

I begge landene besøkte vi ulike kristne menigheter. Selv om de kristne utgjorde et lite mindretall av befolkningen, var menighetene mange, og tilhørende ulike, kristne trosretninger. Mange av kirkesamfunnene i regionen har røtter tilbake til den aller første kristne tiden, og måten de praktiserer sin tro på, er trolig nærmere de første kristnes praksis enn noen andre kristne kirker i verden.

Vi traff også muslimske ledere som var involvert i religionsdialog med de kristne. Og vi besøkte et syrisk-katolsk kloster, Deir Mar Musa , i fjellene åtte mil nord for Damaskus. Det var et sted for religionsdialog, dvs. samtale og erfaringsutveksling mellom religionene, ledet av den italienske jesuittpresten Paolo Dall'Oglio .

Reisen gjorde vi før borgerkrigen i Syria, men etter krigen i Irak. I Syria og Jordan var det derfor hundretusenvis av flyktninger fra Irak, hvorav mange også var kristne. I Jordans hovedstad Amman var vi i en menighet med på en gudstjeneste med også svært mange syriske, kristne flyktninger. Vi så ikke mye direkte materiell nød verken i Syria eller Jordan, men det var åpenbart at ressursene kunne være begrensede. Men kirkene tok vel imot menneskene som hadde rømt nabolandet og søkt tilflukt hos dem, og som også søkte kristent fellesskap i deres menigheter.

Det som siden har skjedd i Syria, er vel kjent. Nå flykter mennesker som levde i ufrihet under et diktatur, men i en slags rimelig velstand og trygghet, derfra også. Borgerkrigen herjer, og jeg vet ikke hva som har skjedd med de mange gjestfrie og hyggelige menneskene, kristne som muslimer, vår gruppe traff. Men at pater Paolo ble kidnappet av IS i 2013, er kjent. Om han fremdeles lever eller er drept, vet ingen.

Asylmottaket på Landås:

Les også

- Eg har vore i same situasjon

Da jeg var prest i Odda og Tyssedal, fikk vi et asylmottak ca. hundre meter fra kirken i Tyssedal. De fleste der kom fra Eritrea og Etiopia, og var følgelig kristne. Mange av etiopierne og eritreerne i Tyssedal ble med på gudstjenestene i kirken der. I et lokalsamfunn med knappe 700 mennesker, var det merkbart både at de kom til stedet, og til kirken.

I kirkens gudstjenester førte det til at vi også begynte å bruke noe engelsk i tillegg til norsk. Diakonen tok ansvar for en ukentlig «kafé» i kirkekjelleren, et treffsted for asylsøkere og lokalbefolkning — hvorav de fleste som kom, rimeligvis, gitt at dette skjedde på dagtid, var pensjonister. For diakonen var dette praktisk sett en lett jobb, for asylsøkerne satt ikke med hendene i fanget, men tok på seg alle slags praktiske oppgaver i beste dugnadsånd. «Kafeen» ble også et sted for feiringer - blant annet en forlovelsesfest som i moro og høytidelighet nok overgikk det meste av hva som er vanlig blant innfødte både i Tyssedal og resten av dette landet.

Nå får vi et asylmottak på Landås. Selvsagt vil et gjennomgangsmottak med inntil 700 plasser (tall nevnt i mediene) merkes i bydelen. Rimeligvis vil det også oppstå utfordringer, ja, rett og slett problemer i den forbindelse. Og jeg tenker at det må være helt legitimt at også landåsfolk har ulike oppfatninger om det som skjer, om måten mottaket blir drevet på, og alt mulig annet i denne saken.

Men jeg tenker også at nå er verden kommet til Landås. Nå er det såkalte flyktning- eller asylsøkerproblemet kommet til Landås, simpelthen fordi Landås er et sted i verden. Og hvem har det største problemet? De som har forlatt alt i sine hjemland i håp om trygt og godt liv et fremmed sted, eller vi som allerede lever rimelig godt i dette landet?

Ny måling:

Les også

Folket sier ja til asylmottak i eget nabolag

Det er imponerende å se alt det positive initiativet som dette har forløst i bydelen. At alle slags ulike lag og organisasjoner, og enkeltpersoner, melder inn hva de kan bidra med, er flott. Det er åpenbart en god og praktisk ordning at alt dette blir samordnet, slik at ikke asylsøkerne skal oppleve forvirringen i at en rekke ulike, velmenende foreninger og institusjoner falbyr sine bidrag til mennesker som ikke har mulighet til å ha oversikt over hva som er fornuftig eller hyggelig å si ja eller nei til.

Den norske kirke på Landås har ca 4800 medlemmer, og da sier det seg selv at mange som nå vil stille opp på vegne av andre organisasjoner enn menigheten, er kirkemedlemmer. Det er flott! Kjempeflott! Men også menigheten, i egenskap av menighet og kirke, vil stille opp. Som bydelen har også menigheten store menneskelige ressurser, og blant vanlige kirkegjengere finnes all slags kompetanse som nå kan komme vel med. For at dette skal fungere bra, har menighetsrådet nedsatt et lite utvalg som skal ha kontakt med mottaket og de andre frivillige i strøket.

Landås menighet kan dessuten være særlig god på å være nettopp kirke . Vi vet ikke hva slags religioner de som kommer, tilhører. Siden det er et gjennomgangsmottak, vil det trolig variere. For mange av dem som er kristne, vil det kunne være naturlig å komme til kirken og dens gudstjenester, når de ser den og hører kirkeklokkene kalle. For slik er det gjerne: Det kan være godt å komme til det hellige huset og å delta i den hellige messen, også om språket og skikken er ukjent. For likevel vil det være mye i det som skjer, som er kjent og gjenkjennelig. Når en har dratt fra alt som en gang var trygt og godt hjemme og til et fremmed land – ikke som turist, men som flyktning og asylsøker – kan gjenkjennelsen bety ekstra mye. Og derfor vil vi, på enkelt vis, men så godt vi kan, legge til rette for at også gudstjenestene blir inkluderende.

Men kirkens engasjement kan ikke begrenses til dem som tilhører kristendommen, og til gudstjenesten. Av det vi både i Det gamle og Det nye testamentet lærer om å ta imot fremmede, skjønner vi at nå har vi plikt til å oppføre oss vennlig og anstendig. Det er ingen av oss på Landås som skal avgjøre de nyankomnes videre fremtid. Det er ikke vi som skal avgjøre hvem som får bli og hvem som må dra. Det skal vi overlate til rettsstaten, og inntil det motsatte eventuelt er bevist, skal vi kunne stole på at myndighetene følger de lover og internasjonale konvensjoner som gjelder.

Men hele landåssamfunnet, inkludert menigheten, har nå mulighet til å vise seg fra sin beste side, og utvise den gjestfrihet og den håndfull godhet som hører denne tiden i historien til.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg