Så hardt kan livet ramme

Frykten for å fly helikopter var blant enkelte så stor at de måtte sitte på en spesiell plass for i det hele tatt å klare turen.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over fire år gammel

Mange spør meg, hvordan er det å fly helikopter? Er det trygt? Er du redd?

Vi som reiser på denne måten er veldig forskjellige. Selv har jeg aldri vært redd for å fly, men jeg forstår godt dem som er det. Mange er redde eller føler ubehag for helikopterturen, men de er ikke redde for å ta vanlig rutefly. Jeg ser det på dem. De er så fokusert, det går nesten ikke an å føre en samtale med enkelte. Mye ja— og neisvar. Noen sitter stiv i blikket og unngår øyekontakt, noen sover, andre leser avisen.

Etter 14 år og cirka 280 turer til og fra jobb husker jeg fortsatt hvordan det hele startet. I august 2002 reiste jeg offshore for første gang. Full av adrenalin møtte jeg opp på Sola i Stavanger og skulle reise ut på det gigantiske løftefartøyet Thialf. Det største i sitt slag i verden. Trykksverten på mitt nyervervede kursbevis fra helivelten var knapt tørr, en drøm skulle gå i oppfyllelse.

Mine kollegaer hadde fortalt meg mange ganger hva jeg hadde i vente: Følg instruksene fra pilotene og helivaktene når du kommer ut, og hold deg klar av rotorene, så går det bra!

Leder i Bergen Næringsråd, Marit Warncke, trente oljearbeidere i å håndtere helikopterangst:

I innsjekken på Sola veide de bagasjen min, og i tillegg måtte jeg jammen veies inn selv også. Følte meg som en bokser før en tittelkamp, og lurte på hva i all verden dette skulle være godt for? Vi må ha kontroll på vekten så vi har nok fuel, svarte den blide jenten i innsjekken. Sikkert fornuftig, tenkte jeg, her beregnes det på literen.

Etter innsjekk og sikkerhetskontroll ble vi sluset inn i venteområdet, og fikk utdelt den oransje overlevingsdrakten. Jeg kikket meg rundt, så ingen jeg kjente. Førstereisgutten på vei ut i det ukjente. Her var det bare å sette seg ned og observere hvordan de andre gjorde det, veteranene som hadde vært med på dette før. De er sikkert ikke nervøse i det hele tatt, tenkte jeg.

Jeg sugde til meg inntrykkene, atmos-færen og stemningen i rommet. Det som er pussig, er at 14 år senere når jeg reiser ut fra Kvernberget, så er stemningen og atmosfæren akkurat den samme. Folkene jeg flyr med, stedet vi flyr fra, stedet vi flyr til, selskapene vi jobber for er annerledes. Men mennesketypene som reiser, er de samme i dag som den gangen.

BTs sjefredaktør Øyulf Hjertenes:

De som sitter nærmest døren, nesten springer ut når vi geleides ut til Super Pumaen. Når de så setter seg inn i helikopteret, skjønner jeg ikke logikken lenger. I en Super Puma er ikke akkurat komfort det første du tenker på, og det er trangt, veldig trangt. Intimsonen blir brutt for de fleste. Jeg trodde at det mest hensiktsmessige ville være at de som går først inn, setter seg på de innerste setene. Det er tydeligvis feil.

Passasjerene har tydelig favorittseter, og allerede på min førstereis opplevde jeg at de som er minst, ikke tar hensyn til dem som trenger større plass. Her var det jungelloven som gjaldt for noen. Det gikk opp for meg at frykten blant enkelte var så stor at de måtte sitte på en spesiell plass for i det hele tatt å klare turen.

Jeg skjønte raskt hvorfor. Vi har trent på å evakuere gjennom dør og vindu, for eksempel hvis helikopteret lander på vannet og vipper rundt og man sitter opp ned mens vannet strømmer inn. Sitter man lengst inne i helikopteret, må man vente på tur ...

Heldigvis har jeg ikke opplevd kritiske situasjoner, men fredagens tragiske ulykke viser oss hvor skjørt livet er, og hvor hardt livet kan ramme.

Kjære kollegaer, og pårørende, vit at vi sørger sammen med dere.