Holberg var ikke jødehater

DEBATT: Til å være skrevet i 1742, er Ludvig Holbergs «Jødiske Historie» forbausende fremsynt i sin toleranse.

LØGN OG HYKLERI: Ludvig Holberg viser at jødene ble tvunget til å leve i løgn og hykleri i de landene hvor de ble forfulgt og nektet å praktisere sin jødiske tro, skriver innsenderen. Jødiske handelsmenn ble gjerne fremstilt som grådige og bedragerske, som her i en karikaturtegning fra Manchester datert 1773. Ukjent

Debattinnlegg

Torgeir Skorgen
Førsteamanuensis tysk, Institutt for fremmedspråk, UiB

En utbredt misforståelse om Ludvig Holbers syn på jødene videreføres i en kronikk om «Det norske selvoppgjøret» i Aftenposten 27. desember. Her kommer litteraturprofessor Ståle Dingstad i skade for å slå Ludvig Holberg i hartkorn med mer eller mindre antisemittiske forfattere som Knut Hamsun og Alf Larsen.

At en dansk-norsk forfatter på midten av 1700-tallet beskriver jødene som ‘løgnaktige’ i en løsrevet epistel, er ikke oppsiktsvekkende. Viktigere er det at han i sin «Jødiske Historie» fra 1742 tilkjennegir sin beundring for jødenes tusenårige kamp for å overleve som kultur og folk, og han advarer mot de skadelige virkningene av religionstvang og jødehat.

Holbergs fascinasjon for jødene, «dette forunderlige Folk», spenner over tjue år av hans forfatterskap, fra «Dannemark og Norges Beskrivelse» (1729) til de tørrvittige «Latinske Epigrammer» (1749). Også i komediene kan man finne jødiske karakterer som er fremstilt med lattervekkende dialekter og fremtoninger, slik det var vanlig på Holbergs tid.

For å forstå det radikale og fremsynte ved Holbergs «Jødiske Historie», må vi huske at jødehatet hadde vært en integrert del av kristen fromhetskultur siden middelalderen. Selv om opplysningstidens menn og kvinner på 1700-tallet forfektet idealer om universelle menneskerettigheter, toleranse og menneskeverd, var det bare de færreste som inkluderte jødene i sine toleranseargumenter.

Torgeir Skorgen Privat

Et unntak var de forfulgte franske hugenottene, som ble innvilget asyl i Nederland på 1600-tallet, hvor de også kom i kontakt med jødiske rabbinere. Disse protestantiske flyktningene ble opptatt av jødenes historie, visdom og atspredelse (diaspora), som minnet dem om deres egen situasjon.

Denne sympatien kom også til uttrykk i de filosofiske og historiske skriftene til forfattere som Pierre Bayle og Jacques Basnage, som nettopp ble viktige forbilder for Holberg og hans «Jødiske Historie».

Holberg går i rette med en rekke av de jødefiendtlige mytene og beskyldningene som verserte i datidens Europa om ritualdrap, brønnforgiftning og om Ahasver, ‘den evige jøden’.

Ahasver var ifølge legenden den jødiske skomakeren i Golgata som nektet Jesus å hvile hos seg da han kom bærende med korset. Som straff skal Ahasver ha blitt dømt til å vandre hvileløst omkring på jorden gjennom århundrene, noe som skulle forklare jødenes diaspora og plassere skylden hos dem selv.

Holberg innvender at Ahasver ikke er nevnt i de fire evangeliene i Det Nye Testamentet, og han konkluderer derfor med at historien må være ‘en urimelig fabel’.

BERGENSER: Forfatteren Ludvig Holberg ble født i Bergen i desember 1684, og døde i København i 1754. Han er mest kjent for sine satiriske komedier. I Bergen står en statue av ham på Holbergsallmenningen. Ørjan Deisz (arkiv)

Typisk for Holberg er at han stiller seg skeptisk til såkalte «essensialistiske» forestillinger om jødenes uforanderlige natur, eller «essens». I stedet tolket han jødenes livsførsel som produkt av vekslende sosiale, økonomiske og politiske betingelser.

På Holbergs tid levde det både askenasiske østjøder og sefardiske vestjøder i den danske delen av Danmark-Norge. Danskekongen hadde i 1682 forsøkt å tiltrekke seg de ofte velstående og utdannede sefardiske jødene ved å opprette Fredericia som en jødisk fristad i håp om å få fart på handel og næringsutvikling. Her fikk jødene religionsfrihet og avgiftsfritt opphold. Men bare noen få år seinere fikk de innskrenket sin bevegelsesfrihet, slik at de kunne idømmes en bot på 1000 riksdaler dersom de reiste uten leidebrev.

Holberg fremhever like fullt jødenes relative religionsfrihet i Danmark, Nederland og England som et forbilde for andre land som ønsket seg lojale jødiske medborgere.

Det var nemlig en utbredt frykt i det dansk-norske Eneveldet og de andre kongehusene for at jødene ikke var lojale undersåtter, men at de drømte om en verdslig Messiaskonge som skulle befri dem og gi dem en egen stat. Holberg var derfor opptatt av å tilbakevise de jødiske fortolkningene av Messias-profetiene i Det gamle testamente og i stedet bevise at Kristus var den sanne Messias.

Like viktig var det imidlertid å forebygge jødisk misnøye og løsrivelsestrang ved at jødene ble behandlet med toleranse og respekt. Som et advarende eksempel på grusomhet i kristendommens navn, skildrer Holberg 1400-tallets katolske jødeforfølgelser i Spania.

Da de spanske jødene etter flere bølger med forfølgelse og massakrer i 1492 fikk valget mellom korset, bålet eller eksilet, valgte flere tusen å gå i døden eller flykte fremfor å avsverge sin mosaiske tro. Men det var også tusenvis av jøder som ga etter for press og tortur og lot seg døpe. Dette innebar slutten på en 700 år lang kristen-jødisk-muslimsk kulturblomstring.

Les også

La oss åpne dørene våre

Holberg fordømmer disse forfølgelsene som utslag av ‘kristen nidkjærhet uten kristendom’ og stiller seg kritisk til religionstvang. Den kan nemlig ikke føre til annet enn hykleri og dermed også gudsbespottelse, siden hykleren ikke er sannferdig mot Gud.

Lutheraneren Holberg er noe mer ordknapp og forsiktig i sin kritikk av Luthers hatefulle utfall mot jødene: «Lutherus var jøderne ikke god.» Embedsmannen Holberg voktet seg vel for å rokke ved Eneveldets fundamenter.

Holberg hevder at undertrykkelsen og religionstvangen i noen tilfeller kan ha påført jødene hyklersk løgnaktighet og hat mot de kristne: «Men det er en naturlig Virkning af ald Vold, som øves i Reiligions-Sager, thi derved gjøres Mennesker om til Øyenskalke, og istedenfor Vildfarende blive Guds Bespottere.»

Det er på denne bakgrunnen vi må forstå Holbergs bemerkning om jødenes løgnaktighet i Epistel 485, som Dingstad bruker som eksempel på Holbergs angivelige antisemittisme: «Blant alle Nationer paa Jorden, hvor nogen Historie haves, findes ingen større Løgnere end Jøder».

I begge tilfellene var Holberg opptatt av at historien skulle tjene som moralsk eksempel på dyder og laster, og at disse skulle gjelde hele menneskeheten. Ikke minst skulle den lære leseren å skille mellom ekte og falske dyder, altså hykleri, samt kaste lys over gamle fordommer.

Holberg viser at jødene ble tvunget til å leve i løgn og hykleri i de landene hvor de ble forfulgt og nektet å praktisere sin jødiske tro. Jødisk hykleri og løgnaktighet er imidlertid ikke et medfødt trekk ved ‘den evige jøde’ men en følge av religionstvang og undertrykkelse fra de kristne vertsnasjonenes side.

Til å være skrevet i 1742, er Holbergs «Jødiske Historie» forbausende fremsynt i sin toleranse og peker snarere fremover mot Wergelands kampanje for jødesaken, enn mot den antisemittiske tradisjonen i norsk litteratur.