Ledere må også være hjemme med syke barn

DEBATT: Det er mulig småbarnsfedre ønsker å jobbe mye – en flukt til kontoret fra nattevåk og bleieskift.

LIKE VIKTIG: I et familievennlig yrkesliv må familien være like viktig for topplederen som for assistenten, skriver innsender. NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Jana Midelfart Hoff
Lege og bystyrepolitiker (H)

I sin nyttårstale påpekte statsminister Erna Solberg at fødselstallene og antall barn pr. kvinne går i Norge går ned. Diskusjonen i etterkant har vært veldig polarisert og i stor grad dreiet seg om økonomi – støtteordninger, barnetrygd osv. Men Norge er allerede i dag i verdenstoppen når det gjelder økonomisk tilrettelegging for barnefamilier. Kan det være at skoen ikke trykker mest her?

Kanskje vel så viktig er småbarnsfamiliers praktiske utfordringer for å få hverdagen til å gå rundt, og holdningene til det å ha barn i samfunnet generelt.

Les også

Mor til barn med Downs: - Min datter er like mye verd som andre

På mange arbeidsplasser, offentlige som private, snakkes det om livsfase-strategi. Spørsmålet er om det blir med snakket. Småbarnsfedre er den gruppen som legger ned flest arbeidstimer blant alle arbeidstakere, mens barn ser ut til å redusere kvinners arbeidstid og tidvis gjør at karriere må settes på vent.

Det er mulig mennene ønsker det selv – en flukt til kontoret fra nattevåk og bleieskift. Men det kan også være fordi strategien om å tilrettelegge for familieliv bare står i strategidokumenter, og blir der.

Forventningene til prestasjon er uendret, og menn må kjempe en dobbel kamp dersom de ønsker et annet liv. Både mot det eksisterende rollebildet og mot et yrkesliv som egentlig ikke er familievennlig.

I et familievennlig yrkesliv må familien være like viktig for topplederen som for assistenten. Ta for eksempel syke barn: Barn fødes med et immunsystem som skal utvikle seg. Det innebærer at barn de første årene av livet er syke. Mye syke. Kanskje seinere også. De faller ned fra klatrestativet og slår ut en tann. Får kyssesyke, og er lenge slappe og utenfor før de kommer seg. Noen må ta seg av syke barn, og det blir ofte foreldrene når besteforeldrene selv er i jobb eller man bor langt unna familie.

LIKESTILLING: Det er ingen naturlov at det er mor som skal være hjemme når noen er syk, skriver innsenderen. NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Få ting kan avstedkomme slike syrlige bemerkninger på en arbeidsplass som når noen er borte med syke barn – igjen. Både fra kvinnelige og mannlige kolleger. For det er jo plagsomt. Vikarer må skaffes, avtaler utgå, møter bookes om, pasienter avbestilles.

En bekjent fortalte meg at sjefen hadde kalt sammen alle de unge kvinnene på jobben hennes, og fortalt dem hvor stort problem det var med alt deres syke barn-fravær. Nå måtte deres partnere også ta litt ansvar!

Egentlig en litt interessant offensiv for likestillingen, det er ingen naturlov at det er mor som skal være hjemme når noen er syk. Men min kollega følte det ikke akkurat sånn. Hun følte seg uglesett. Og hvorfor ble egentlig ikke de unge mennene innkalt til samme møte?

Les også

Les også: – Veldig mange unge kvinner har et kosthold som ikke er optimalt for å bære frem barn

Det finnes andre måter å gjøre det på. For de dagene hvor poden er for slapp til å herje rundt med de 30 andre i barnehagen, men er feberfri og i bedring, har Deutsche Bank i Tyskland opprettet et tilbud hvor de «litt syke» kan tegne og se på film under oppsyn mens mor og far jobber. Ikke full arbeidsdag, men mye bedre enn ingen ting. Og hvilket signal gir det ikke at arbeidsgiver kommer deg i møte fremfor å legge last til børen?

Og hva med planleggingsdager, hvem ser etter de små da? Fra det private kjenner vi til ordninger, noen leies inn til å ha oppsyn og aktivitet med barna mens mor og far får unnagjort litt jobb. Det lønner seg faktisk økonomisk og mottas svært godt av de ansatte. Noe også for store offentlige arbeidsplasser?

Når jeg snakker med unge kvinnelige kolleger, er det ofte de praktiske utfordringene og holdningene de ser småbarnsforeldre møter på jobben, som skremmer dem fra å få barn. Som mor til to tenåringer er det viktig å styrke dem i at dette kommer til å gå bra, men samtidig ikke glemme hvordan det var å føle seg som en liten strikkball, dratt i alle retninger.

Å bevilge mer penger for å få kvinner til å føde flere barn, er faktisk ganske enkelt, men det løser ikke nødvendigvis problemet. Å endre holdninger krever mye mer. Arbeidsgivere bør sterkt motiveres til å ha dialog med sine ansatte og se på hvordan man sammen kan gjøre at familie og jobb lar seg forene.

De utfordringer begge sider opplever, bør møtes med positive tiltak i stedet for pisk. Kanskje burde man innføre en sertifisering for særdeles familievennlige arbeidsplasser? Ledere må være forbilder for sine ansatte. De må av og til også være hjemme med syke barn eller utilgjengelig på telefon når minstedatteren spiller kamp.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg