Ytringsfriheten har en grense

Retten til å spre kvalme i kommentarfeltene skal ikke gå utover andres rett til å slippe trusler og sjikane.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over ett år gammel

Det er stor grunn til å tro at hets, sjikane og trusler mot våre folkevalgte er blitt verre med årene som konsekvens av et mer polariserende debattklima og flere aktive brukere på sosiale medier. Det er en skremmende utvikling som kan påvirke oss på flere måter enn vi er klar over. For hva skjer egentlig med et demokrati når demokratisk valgte politikere blir truet til taushet?

I Politihøgskolens oppfølging av PST-undersøkelsen «Trusler og trusselhendelser mot politikere» fra 2017 fant de blant annet at flere politikere enn før blir utsatt for trakassering og trusler via sosiale medier. 82 prosent av dem som svarte, har opplevd minst én form for uønsket atferd eller trusler.

Likestillings- og diskrimineringsombudet gjennomførte en undersøkelse om hvordan et hardere debattklima på internett påvirker folks deltakelse i debatten på facebooksidene til NRK Nyheter og TV2 Nyheter i to perioder i 2017. Konklusjonen var at 33 prosent av mennene og 20 prosent av kvinnene har opplevd stygge kommentarer i kommentarfeltene. Hele 10 prosent av alle kommentarene på facebooksidene var krenkende.

På tross av at flere menn opplever et hardere debattklima, er dette et større problem for kvinners deltakelse i den offentlige debatten. En av tre kvinner utvalget snakket med, forklarte at de lot være å engasjere seg i debatter på grunn av den harde tonen. Er det greit at enkeltpersoners selverklærte rett til å spre kvalme i kommentarfeltene skal gå utover andres frihet fra trusler om vold, forfølgelse og sjikanering?

I en reportasje i Aftenposten i juli 2018 fortalte AUF-ere om hatmeldingene og drapstruslene de mottar. Nettpatruljen i Kripos mottok i januar og februar i fjor mellom 60 og 70 tips om trusler mot AUF-ere. I mars ble tallet tredoblet til mer enn 200 etter den omstridte facebookstatusen til daværende minister Listhaug.

Felles for undersøkelsene og de unge politikerne er at ingen har anmeldt dette til politiet. Hatefulle ytringer og trusler mot politikere er ikke et nytt fenomen, men det er tydelig at det forekommer oftere i dag enn før. Vi må ta dette på alvor.

Det er et demokratisk problem at trusler, hatefulle ytringer og vold ikke blir anmeldt. Litt etter litt flyttes grensene for hva vi mennesker opplever som en akseptabel måte å snakket til hverandre på. Og vet vi egentlig konsekvensen av at en ny generasjon ungdomspolitikere opplever slike trusler så ofte, at det blir sett på som den nye hverdagen du må leve med hvis du vil engasjere deg?

Minoritetspersoner og andre særlig utsatte gruppers frihet fra hets må settes foran ekstreme grupperinger og nettrolls rett til å spre hat og splittelse. Vi trenger et forbud mot demonstrasjoner i regi av voldelige organisasjoner, som tidligere har opplevd politiets manglende evne til å gripe inn som en form for legitimering.

Vi må også fjerne bidrag over statsbudsjettet til organisasjoner som aktivt fremmer skiller mellom folk. Det er ikke skattebetalernes oppgave å finansiere organisasjoner som innskrenker demokratiet.

Vi har alle et ansvar for at det ikke går så langt at nettkrigerne klarer å begrense enkeltpersoners demokratiske deltakelse, enten vi gjør det politisk eller selv tar en mer aktiv rolle i kommentarfeltet. For det er mye vi kan gjøre.

Vi trenger et sterkere vern av spesielt utsatte grupper i samfunnsdebatten, og vi må arbeide for at politiet prioriterer å straffeforfølge mennesker som sprer trusler mot andre. Så har egentlig ytringsfriheten en grense? Ja, mener jeg. Min frihet stopper der den begynner å begrense din.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!