Finnes det ekte lavprisbutikker i Norge?

DEBATT: Vi kaller dem lavprisbutikker, men egentlig er de noe annet.

BLANDING: Den norske lavprisbutikken som i større og større grad dominerer markedet, er en hybrid – midt mellom en ekte lavprisbutikk og et supermarked, skriver NHH-økonomene. Lise Åserud / NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Simen A. Ulsaker
  • Frode Steen

Den norske lavprisbutikken er elsket og hatet, men stadig populær. Norge har mange lavprisbutikker og får stadig flere. I 2017 var det 2187 av dem, noe som utgjorde 57 prosent av alle dagligvarebutikker her til lands. Fra 2008 og 2016 økte andelen lavprisbutikker med 16 prosentpoeng. Økningen kom på bekostning av nærbutikker og supermarkeder – for disse sank butikkandelen med henholdsvis 11 og 3 prosentpoeng.

Trenden ser også ut til å fortsette: I DN kunne vi 29. januar lese at kjedene skal etablere 100 nye lavprisbutikker. Er det tilbud eller etterspørsel som driver denne utviklingen? Er vi nordmenn rett og slett mer opptatt av
pris enn kvalitet, eller er utviklingen drevet frem av kjedenes fokus på lavprissegmentet?

I en masterutredning tilknyttet FOOD-prosjektet ved NHH, analyserer Valeria Engelund og Viktoria Time Eimind forbrukerundersøkelser utført av Norgesgruppen over perioden 2008–2016. De finner en slående utvikling i mer enn 60.000 respondenters selvrapporterte handlemønster og preferanser.

I 2008 oppga 54 prosent å ha en lavprisbutikk som hovedbutikk, en andel som var økt til utrolige 73 prosent i 2016. Økningen henger opplagt sammen med det økte tilbudet av lavprisbutikker, men det er interessant at den prosentvise økningen overgår økningen i andelen lavprisbutikker.

Engelund og Eimind ser imidlertid også på hvilken butikk konsumentene oppgir som ønskebutikk i ulike handlesituasjoner. Her vil svarene i større grad uttrykke kundenes underliggende preferanser: En stor og velutstyrt Coop Mega kan være drømmebutikken, selv om det lokale tilbudet av butikker gjør den lokale Kiwien til din hovedbutikk. Også når det gjelder ønskebutikk har lavprissegmentet gjort et stort byks.

FÆRRE VARER: Lavpriskjeder som tyske Lidl har langt mindre vareutvalg enn Kiwi og Rema, ifølge kronikkforfatterne. Michel Euler / TT NYHETSBYRÅN

Les også

Rema-kjøpmenn i Hordaland blir styrtrike

For hverdagshandelen øker andelen som har en lavprisbutikk som drømmebutikk fra 56 prosent i 2008 til 76 prosent i 2016. Selv til helgehandel var ønskebutikken en lavprisbutikk for 52 prosent av respondentene i 2016, opp 12 prosentpoeng fra 2008. Hva forklarer denne utviklingen?

Respondentene rapporterer hvor viktige ulike attributter som pris, vareutvalg, produktkvalitet og beliggenhet er for valget av dagligvarebutikk. Lite overraskende er pris, vareutvalg og beliggenhet viktigst for konsumentene. Mindre åpenbart er det at pris vurderes som viktigere i 2016 enn i 2008. Noe av veksten i lavpris kan altså forklares ved at vi har blitt mer opptatt av pris over tid.

En annen forklaring er at respondentene vurderer lavprisbutikkene som mye bedre butikker over tid: Både når det gjelder vareutvalg, kvalitet på kjøtt, fisk og grønnsaker, handlemiljø og service er forbedringen markant – også i forhold til supermarkedene og nærbutikkene.

Les også

Står frem som gnier: «Hei, jeg heter Erik, og jeg er gniten»

Med økt fokus på pris samtidig som at lavprisbutikkene blir bedre på utvalg og kvalitet, er det ikke rart at lavprisandelen øker, og det mer enn veksten i antall butikker skulle tilsi. Når vi sammenlikner lavprisandeler over tid, er det dermed viktig å huske på at en lavprisbutikk ikke er en lavprisbutikk: Bare i perioden 2008 til 2016 økte vareutvalget i en typisk Kiwi-butikk i de 18 mest representative kategoriene fra 1057 til 1468 varelinjer – eller 39 prosent. Dette er en lang trend, den typiske Kiwi-butikken hadde i 1980 bare 500 varelinjer totalt, i dag har den typiske Kiwi-butikken 3500 varelinjer.

JEVN ØKNING: Utvalget i en typisk Kiwi-butikk har økt fra 500 til 3500 varer siden 1980, ifølge kronikkforfatterne. Bjørn Erik Larsen (arkiv)

Samme tendens finner vi i de andre norske lavpriskjedene. Også når man sammenlikner lavprisandeler på tvers av land er det viktig å sammenlikne kiwier med kiwier: I andre land er lavprissegmentet gjerne dominert av «hard discount»-kjeder som Aldi og Lidl, og gapet mellom supermarkedene og lavprisbutikkene større enn i Norge. At lavprisandelene da blir lavere, er ikke overraskende.

En illustrasjon på dette er Lidl i Danmark som akkurat har gjennomført en kraftig økning i varelinjer fra 1800 til 2100, noe som ifølge Mikko Forsström i Lidl Danmark er for å muliggjøre at kunden kan utføre hele ukens handling i butikkene deres. Det er fremdeles et stykke til 3500 varer.

Det er på tide å redefinere lavprisbegrepet i Norge. Den norske lavprisbutikken som i større og større grad dominerer markedet, er en hybrid – midt mellom en ekte lavprisbutikk og et supermarked.

Skal vi tro forbrukerundersøkelsen, er gjennomsnittskunden i stor grad fornøyd, men ensrettingen av markedet er ikke uproblematisk for kunder med mindre gjennomsnittlige preferanser: De mest prisbevisste savner et rendyrket lavprisalternativ, de mest kvalitetsbevisste savner det tradisjonelle supermarkedet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg