Tapet er bra for håndballen

Vi, spillerne, kommentatorene og TV-seerne var i ferd med å bli blaserte.

USIKRE: Der vi tidligere hadde vært besluttsomme, uredde, spilleglade og nærmest sto i kø for å score, hadde vi nå blitt usikre og kastet ballen umiddelbart videre til en lagvenninne i håp om at hun kanskje kunne gjøre noe fornuftig med ballen, skriver Trond Albert Skjelbred om VM-finalen. Foto: Paul Bernhard/Scanpix

  • Trond Albert Skjelbred
    Bergen
Publisert:

Klokken 01:30 i natt våknet jeg med feberfantasier. Jeg drømte at Norge hadde tapt VM-finalen i håndball for kvinner, men våknet siden det var for usannsynlig. Men det var det jo ikke.

Det norske toget hadde gått på skinner gjennom hele mesterskapet og spilt ball på en måte som vi tidligere kun har sett på strendene i Brasil. Nå kjørte det rett inn i en fransk betongvegg. Ingenting av det som hadde fungert et par dager i forveien, satt i finalen.

Den sindige og litt alvorlige treneren vår duppet litt på jobb denne søndagen i Tyskland. På en dag da keeperne våre hadde en redningsprosent på rundt 20, lot ham dem likevel spille før Silje Solberg ble kastet innpå i sluttminuttene. Da var det for sent.

Selv det enkle ble vanskelig, for ikke å si umulig. Der vi tidligere hadde vært besluttsomme, uredde, spilleglade og nærmest sto i kø for å score, hadde vi nå blitt usikre og kastet ballen umiddelbart videre til en lagvenninne i håp om at hun kanskje kunne gjøre noe fornuftig med ballen.

Julestjernene tapte mot seg selv

Jentene tok valg i kampen som de knapt skjønte selv. I hvert fall skjønte ikke TV-seerne dem, og de er eksperter. Selv det å ta imot en enkel ball ble til tider komplisert. Og det to dager etter kampen mot Nederland, en kamp som var så utsøkt at det kunne være fristende å prøve seg med en beskrivelse av typen «Det vakre spillet».

Jeg tok meg (og vår tolvåring) i å bli noe irritert over at vi ikke slo Nederland med ti mål, men kun med ni.

Med fare for å slå inn åpne dører og påpeke det opplagte: Dette tapet er bra for håndballen, og dermed også for Norge og håndballjentene våre. Sporten var i ferd med å bli et Norgesmesterskap, hvor det mest interessante var hvem av de norske jentene som gjorde det best.

Skjønt, det var ikke særlig spennende det heller. Det var kraftpluggen og håndballkunstneren Nora Mørk, den vevre playmakeren Stine Bredal Oftedal eller den levende veggen Katrine Lunde med noe rotasjon på rekkefølgen.

Gråtkvalt Skogrand etter finaletapet

Oftedal følte litt skyld for tapet, og uttrykte dette umiddelbart etter kampen. Det skulle bare mangle, tenker du kanskje. Hun er tross alt kaptein. Men det er ikke alltid lederne tar ansvar når ting går galt. Det står derfor stor respekt av det hun sa, og det midt i det som må være tidenes skuffelse. Hun hadde akkurat blitt kåret til VMs beste spiller, og så leverte hun ikke da det gjaldt som mest: I finalen. Likevel sto hun oppreist og gjemte seg ikke, kanskje VMs største prestasjon. I hvert fall for meg.

VM før jul var blitt like spennende som smaken på pinnekjøttet. Er det for lite eller for mye salt, eller passelig?

Vi, spillerne, kommentatorene og TV-seerne var i ferd med å bli blaserte. «Norges sjanser i finalen er 65-35», skrev VG, og vi nikket anerkjennende. De lure, franske spillerne uttalte at de håpet å unngå timålstap. De fikk det attraktive underdog-stempelet, godt hjulpet av oss nordmenn. Kanskje slapp våre jenter seg ned fem-10 prosent: Dette går veien uansett.

- Ingenting gjør seg av seg selv, sa Nora Mørk før kampen. Hun har evig rett i det. Manchester United-legenden Ole Gunnar Solskjær har sagt noe lignende: - 99 prosent innsats er 100 prosent fiasko.

Den gode nyheten er at det kommer flere kamper. Allerede neste jul er det EM. Det er ikke som i fotball hvor det er fire år til neste mesterskap. Det skulle tatt seg ut.

Hergeirsson hardt ut mot arrangøren: - Har aldri opplevd makenKomiker fikk opp humøret til håndballjentene: – Det som skjedde her blir standupmatHerrem har et ønske for å komme seg raskt over finaletapet