Seks myter om velferdsstaten

DEBATT: Myter er farlige fordi de kan få konsekvenser for politikken.

MINDRE ANDEL: Eldre utsettes for kritikk om at de er en økende belastning for samfunnet. Men ser vi på kommunale velferdstjenester, er folk under 67 år en stigende andel av brukerne – ikke de eldre, skriver innsenderne. NTB Scanpix

Debattinnlegg

Karen Christensen og Liv Johanne Syltevik
Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen

Den offentlige debatten om velferdsstaten, dens institusjoner og ordninger er viktig fordi den berører hverdagslivet med dets muligheter og begrensninger for borgere i det norske samfunn. Derfor er det viktig at debatten ikke baserer seg på utbredte forestillinger og ideer som mangler rot i virkeligheten. Det skaper en forvrengt og unyansert debatt. For å unngå det, tar vi for oss seks velferdsmyter:

1. Velferdsstaten skaper likhet

Diskusjonen om velferdsmyter er ikke ny. En bok med tittelen «Myten om velferdsstaten» ble utgitt på forlaget Pax i 1970. Forfatterne anklaget velferdsstaten for ikke å håndtere fattigdomsproblemet (Hansen, 2018). Ikke overraskende virket dette som en brannfakkel i den offentlige debatten da boken kom, fordi ‘velferd for alle’ utgjør et av velferdsstatens bærende fundamenter. Fattigdomsproblemet er i dag annerledes, men myten om velferdsstaten er fremdeles aktuell. Den tvinger oss til å se om velferdsstaten tar vare på de svakeste, og til å se etter andre og nye, aktuelle myter.

Les også

Velferdsdebatten trenger kunnskap, ikke anekdoter

2. En stor stat dreper frivillighet

Det er en utbredt forestilling at dersom staten blir sterk, som i Norge med et sterkt utbygget velferdssystem, så vil det ikke gi rom for frivillig arbeid. Om man anvender et perspektiv som knytter den menneskelige frihet til deres tilknytning til offentlige institusjoner, snur imidlertid bildet (Møen, 2018). Da ser vi hvordan velferdsstatens utbygging har skjedd samtidig med frivillighet i lokalsamfunn og gjennom sosiale bevegelser, for eksempel innen kultur, sport og fritid. Nyanseringen her handler altså om at frivillighet sameksisterer med en sterk velferdsstat, og at frivillighet stimuleres av at vi lever liv med tette bånd til skolen, helsesektoren og andre offentlige institusjoner.

  1. Liv Johanne Syltevik Privat

  2. Karen Christensen Emil Weatherhead Breistein

3. Velferd fører til avhengighet

En utbredt myte – kanskje særlig inspirert av amerikansk debatt – er at om vi mottar velferdsytelser, så skaper hjelpen avhengighet av velferdsstaten. Bak denne myten ligger et individualistisk syn på mennesket og en snever forståelse av velferd som ytelser til dem utenfor det lønnede arbeidsmarked (Vogt, 2018). Bak dette igjen ligger et vestlig ideal om uavhengighet. Et livsløpsperspektiv viser at ingen er uavhengige, vi lever sammen med andre mennesker og institusjoner, og våre liv veksler gjennom ulike livsfaser. Slik blir det ikke meningsfullt å snakke om at noen er selvstendige/uavhengige og andre er avhengige.

4. En truende eldrebølge er på vei

Eldre utenfor arbeidsmarkedet utsettes for kritikk om at de er en stigende belastning for samfunnet. I stor grad gir begrepet eldrebølgen et skremselsbilde av utviklingen av et aldrende samfunn (Christensen, 2018). Faktum er at samfunnet aktivt har skapt betingelser for at vi kan leve så lenge som mulig, for eksempel gjennom bekjempelse av tidligere dødelige sykdommer som tuberkulose. Og faktum er også – når det gjelder bruken av kommunale velferdstjenester – at yngre (under 67 år) utgjør en stigende andel av brukerne av disse tjenestene – ikke eldre. Begrepet eldrebølgen forvrenger på denne måten bildet og bidrar til å stigmatisere aldring og alderdom.

Les også

Eirik Wichstad (Rød Ungdom): - Vi har råd til velferd

5. Alenemødre blir lett unnalurere

På 1970-tallet angrep Carl I. Hagen alenemødre for å være «unnalurere», som finner måter å utnytte stønader fra velferdsstaten på. I dag er det innvandrerkvinnene som er anklaget for å utnytte systemene i Norge ved å skille seg etter norsk lov, men reelt opprettholde ekteskap de har inngått etter muslimsk lov. Myten om unnaluringen kan sies å ha påvirket politikken: Det er blitt stadig vanskeligere å få stønadsordningene, og de er også mer kortvarige og begrensede. Dette er en klar påminnelse om at myter også er farlige da de kan få konsekvenser for politikken på et område.

6. Straff er beste virkemiddel mot kriminalitet

En utbredt oppfattelse er at kriminalitet skal straffes (hardt), at for eksempel et fengselsopphold skal være pinefullt for den innsatte. Men i dag, med endrede forhold rundt tiden før, under og etter soning, er dette i ferd med å utvikle seg til en myte (Lundeberg, 2018). Strategiene overfor kriminelle endres mer og mer i retning av brukermedvirkning, rehabiliteringsarbeid og mer ansvarliggjøring av de kriminelle. Virkemidlene skal i stedet for straff bidra til å gjøre de kriminelle i stand til å vende tilbake til og delta i samfunnet. Det betyr selvsagt ikke at ikke deler av for eksempel fengselstiden kan oppleves som en hard straff, men i det store bildet er dette i endring.

Listen med myter kan bli mye lengre, og det finnes sannsynligvis myter på alle velferdsstatens områder. Vi trenger slik avslørende virksomhet. Det vil gjøre debatten mer oppdatert, mer konstruktiv og mye mer dynamisk.

Karen Christensen og Liv Johanne Syltevik er redaktører av den nylig publiserte boken «Myter om velferd og velferdsstaten».

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg