Nei, pasienter er ikke vanlige forbrukere

Politikere og Forbrukerrådet fremstiller pasienter som vanlige forbrukere. Så enkelt er det ikke.

MÅ SI NEI: – Når en pasient ønsker en undersøkelse jeg mener det ikke er behov for, må jeg noen ganger si nei. En del av mitt samfunnsansvar er å bidra til at det finnes tilgjengelige undersøkelser for dem som er syke, skriver fastlege Runar Mulelid. Foto: Bård Bøe

  • Runar Mulelid
    Fastlege
Publisert:

La det være sagt: Alle deler av helsetjenesten, også fastlegene, har forbedringspotensial og skal jobbe hardt for å utvikle seg til det bedre. Vi skal ha stor respekt for pasientene, deres tanker og ønsker. Vi må tåle å bli sett i kortene og har godt av innspill fra mennesker som ser tjenestene våre fra andre perspektiv enn det vi gjør selv.

Men hvis slike innspill skal ha noe for seg, må de baseres på riktige forutsetninger. Når man fremstiller pasienter som forbrukere, uten å ha innsikt i medisinskfaglige vurderinger og kjennskap til hvordan helsevesenet fungerer, mister innspillene sin verdi.

Som fastlege kan jeg nemlig ikke etterkomme alle ønsker fra pasientene mine, slik jeg i større grad ville gjort hvis jeg var en vanlig selger og pasientene vanlige kunder. Jeg kan ofte ha lyst til det, men vet at jeg ikke bør. For hvis helsepersonell begynner å oppføre seg som selgere og kundebehandlere, vil det i et større perspektiv være ødeleggende både for folkehelsen og helsevesenet. I det lange løp vil det heller ikke gagne den enkelte pasient.

Les også

«Noko eg brukar mykje tid på i jobben som fastlege er å forklara folk kva dei ikkje kan få, og kvifor dei ikkje bør ønska seg det»

La meg ta bruk av antibiotika som et eksempel. Når jeg sitter med en pasient på individnivå, har jeg stor forståelse for at vedkommende kan ønske antibiotika for å bli raskere frisk. Hadde pasientene vært vanlige forbrukere, ville jeg relativt ukritisk etterkommet slike ønsker. Som lege kan jeg derimot ikke alltid det.

Antibiotikaresistens er et økende samfunnsproblem som har potensial til å bli svært alvorlig. Vi som skriver ut antibiotika er også de som har størst mulighet til å begrense bruken. Det ansvaret må jeg ta på alvor. I praksis betyr det at jeg ikke alltid kan gi pasienten det vedkommende selv ønsker.

Det samme gjelder når en pasient ønsker en MR-undersøkelse som jeg medisinsk sett ikke mener det er behov for. Da må jeg også noen ganger si nei. For en del av mitt samfunnsansvar er å bidra til at det finnes tilgjengelige MR-undersøkelser for dem som er syke. Hvis neste pasient har symptomer som gir klar mistanke om kreft, er det denne som trenger MR-undersøkelsen. Da bør vi ha prioritert slik at vedkommende kan få denne raskt.

FASTLEGE: Innsender Runar Mulelid er fastlege på Askøy. Foto: Privat

Undersøkelser kan ha bivirkninger og det er risiko for komplikasjoner ved inngrep. Jeg vet at jeg ikke bør utsette pasientene mine for unødvendige røntgenstråler eller henvise dem til inngrep som gir for stor risiko i forhold til forventet nytte. Jeg kan heller ikke alltid gi pasientene de medisinene de ønsker. Til det er problemene med legemiddelavhengighet altfor store. Jeg må også forholde meg til at myndighetene har gitt regler og begrensninger for hvilke medikamenter som kan brukes på blåreseptordningen.

Jeg kan heller ikke alltid gi pasientene den førerkortattesten de vil ha. For i den sammenheng er jeg pliktig til å ta større hensyn til samfunnets behov for sikkerhet enn hva pasienten ønsker selv. Jeg synes det er vanskelig å si nei, men må forholde meg til at det er en del av jobben.

Som fastlege har jeg rollen som portåpner for pasientene mine. Jeg skal hjelpe dem til å få tilgang til de undersøkelser og inngrep som er nødvendige og hensiktsmessige. Men jeg har også rollen som portvokter. Jeg har ansvar for å velge ut hvem som trenger hvilke undersøkelser og prioritere hvem som trenger dem raskest.

Portvokterfunksjonen er viktig for helsevesenet og samfunnet generelt. Men den har også positive og nødvendige effekter for den enkelte pasient. Det er nemlig ikke slik at ubegrenset tilgang til undersøkelser nødvendigvis gir bedre helse. For stor bruk av avanserte undersøkelser fører ikke bare til at vi oppdager mer sykdom, men gir også funn som kan se ut som sykdom uten å være det. Og som dermed må utredes videre. Slik kan vi skape stadig nye behov for undersøkelser og behandling, som totalt sett ikke gir bedre helse verken for befolkningen generelt eller den enkelte pasient. I stedet får vi økt bekymringsnivå og kostnader som skyter i taket. Kostnader som til syvende og sist må dekkes ved at andre får mindre.

ANTIBIOTIKA: – Jeg kan ha stor forståelse for at en pasient ønsker antibiotika for å bli raskere frisk. Hadde pasientene vært vanlige forbrukere, ville jeg relativt ukritisk etterkommet slike ønsker. Som lege kan jeg ikke det. Antibiotikaresistens er et alvorlig problem, skriver Mulelid. Foto: Scanpix

Det er ikke til å komme unna at driften av et fastlegekontor har andre forutsetninger enn det kommersielle tjenester har. Jeg kan ikke alltid gi time først til den som roper høyest. Forsvarlig legevirksomhet handler om å prioritere, ikke ut fra hvem som krever mest, men ut fra hvem som trenger det mest. En generell helsesjekk må ikke absolutt utføres her og nå. Ved brystsmerter, store kutt eller selvmordsplaner er det annerledes.

Noen dager må jeg prioritere å bruke en større del av tiden til å reise på samarbeidsmøte på sykehus, skole eller med kommunens psykiatritjeneste. Andre ganger prioriterer jeg å dra hjem til en døende pasient som ikke har anledning til å vente.

Jeg kan ikke bruke alt som finnes av elektroniske kommunikasjonsmåter, men må forholde meg til hva som er sikkert og godkjent slik at sensitive pasientopplysninger ikke kommer på avveie.

Les også

«Nei til helsesjekk. Kroppen din treng ikkje EU-kontroll.»

Ved mitt legesenter har vi i tillegg til vanlige konsultasjoner og øyeblikkelig hjelp-timer også alarmberedskap ved ulykker og akutt alvorlig sykdom. Etter min mening en meget fornuftig ordning, siden vi i de fleste tilfeller er mye nærmere pasienten enn det ambulanse og andre redningstjenester er.

Når jeg må dra på utrykning midt under en konsultasjon uten å vite når jeg kommer tilbake, er det selvsagt beklagelig og en belastning for pasienten jeg har på kontoret. Men fordi de fleste av pasientene skjønner forutsetningen om at et fastlegekontor ikke er det samme som en vanlig servicetjeneste, og fordi de forstår at det kan være dem som trenger at jeg kommer på utrykning neste gang, opplever jeg heldigvis stor forståelse.

Så nei, jeg kan ikke se på pasientene mine som vanlige forbrukere. For da vil jeg svikte det samfunnsansvaret jeg har, ansvaret overfor resten av helsetjenesten og til syvende og sist også pasientene mine. Som fastlege er det min oppgave å stå i dobbeltrollen der jeg skal ivareta både det som er bra for pasientene og det som er bra for samfunnet. Det kommer jeg til å fortsette å prøve på.