Det politikerne ikke snakker om

«Jeg vil ikke leve i et samfunn hvor menneskene blir behandlet som på en hønsefarm. Godt forsørget, men uten frihet.»

Debattinnlegg

Det virker som politikerne er lettet over valgkampens og medienes manglende fokus på vår største sosialpolitiske utfordring: Eldreomsorg for de sårbare gamle.

Eldreomsorgens fagmiljø opplever at debatten om eldreomsorg i denne valgkampen har vært overflatisk. Fokuset på nødvendige tiltak overfor eldreomsorgens konkrete utfordringer de kommende år er fraværende.

Eldrebølgen kommer. Det forventes at antallet personer med demens vil øke fra 80 000 i dag til 150 000 i 2040. Demensomsorgen er krevende, både faglig og personlig, ikke minst for de pårørende. Det må etableres titusener nye sykehjemsplasser i årene som kommer. Det er ikke mange kommuner som har planene og tiltakene på plass.

En gjenganger i debatten er behovet for kompetanse, både på sykehjem og i pasientens hjem. Men det er få som er konkrete på hvilken kompetanse. De sårbare gamle trenger tverrfaglig og flerfaglig kompetanse. De trenger ikke bare omsorg, men kompetent medisinsk vurdering og behandling. De trenger aktivitet, fysioterapi, og sosial integrering.

De gamle feilmedisineres. De overmedisineres. De får et altfor stort antall medikamenter, med tvilsom effekt, og et omfattende antall, til dels livstruende bivirkninger. Media har store oppslag om doping på grunn av en ufarlig leppesalve. Men det er liten medieinteresse for at mange hundre gamle hvert år får redusert livskvalitet og dør som følge av feilbruk av dopende medisin.

En sentral løsning på denne og mange utfordringer er at flere leger med kompetanse innenfor eldremedisin ansettes både på sykehjem og til gamle hjemmeboende. Dette har så godt som ikke vært nevnt i valgkampen.

Et annet forsømt eldreomsorgsperspektiv er at det store flertall av befolkningen, ung og gammel, ikke ønsker å bli innlagt på sykehjem. De ønsker å være hjemme i livets siste leveår. Dette står i sterk kontrast til at nærmere 50 prosent av befolkningen i dag dør på sykehjem.

Hjemme har vi større integritet, mer opplevelse av verdighet og helse både for pasient og pårørende. Hjemmebasert eldreomsorg kan for de fleste organiseres. Pasient, pårørende, hjemmetjenester og fastlege må snakke sammen, og ha ressurser og kompetanse til å gi pasienten den nødvendige omsorg og trygghet. Det er merkelig at svært få politikere engasjerer seg for å etablere omsorgslønn til de pårørende som gir omsorg i hjemmet. En sykehjemsplass koster i dag ca. en million. Dersom de pårørende får en årlig omsorgslønn på 3–4 hundre tusen kroner, vil samfunnet spare utgifter og familien beholde uerstattelige verdier.

Ensomhet, isolasjon og inaktivitet kan bli en betydelig belastning for de gamle, både på institusjon og hjemme. Her må vi tenke nytt. Organisering av frivillighetstjenester til eldreomsorg, både hjemme og på institusjon kan være en betydelig berikelse, både for den som mottar og den som gir frivillig innsats.

I dag har Norge ca. 700 000 pensjonister. I 2040 vil det være 1,5 millioner. Vår drøm er at en betydelig andel av pensjonistene en til to dager i måneden bidrar med frivillig innsats, overfor en nabo som trenger det, eller overfor en sårbar gammel på sykehjem eller hjemme. Vi mener sterkt at frivillig innsats til eldreomsorg vil vinne mye når den blir ledet av en profesjonell koordinator som kan organisere tjenestene.

Er det steder i vårt samfunn hvor et stort antall mennesker blir innesperret mot sin vilje uten lov og dom, hvor ingen synes å kjempe for å endring? Svaret er nedslående.

Pasienter med demens og/eller kognitiv svikt utgjør den suverent største gruppen pasienter på sykehjem, 70–80 prosent. I økende grad mister personer med demens sin evne til selvbestemmelse og medbestemmelse. De blir helt avhengig av at andre «ser dem», leser og respekterer dem. De har ingen stemme. De kan ikke beskytte seg mot tvangstiltak, som de ofte blir utsatt for. De blir daglig utsatt for krenkelser av sine menneskerettigheter.

Flertallet av norske sykehjem låser dørene på demensavdelingene, for å «skjerme» pasientene og hindre at de «stikker av». Sett i et menneskerettighetsperspektiv, er dette frihetsberøvelse av verste sort. Det er få som snakker om det, og færre som gjør noe med det. Noen sykehjem har ordninger med inngjerdede sansehager som pasientene kan gå ut i, men her er det omfattende behov for skolering, rapportering og standarder for sykehjem som muliggjør trygg demensomsorg uten låste dører og uten misbruk av andre tvangstiltak.

Mange land i Europa har et lovverk som generelt forbyr innesperring med låste dører for personer med demens. Den mangeårige tyske sosialministeren Norbert Blüm uttrykket det slik: «Jeg vil ikke leve i et samfunn, hvor menneskene blir behandlet som i hønsefarmer. Godt forsørget, men uten frihet».