Fra Pia Edvardsen, arveløs debutant?

SVARER ANMELDER: Forfatter Pia Edvardsen svarer på BTs anmeldelse av hennes debutroman «Vi var aldri brødre».

Forfatter Pia Edvardsen debuterte i januar med romanen «Vi var aldri brødre», som BT anmeldte. Her er Edvardsens svar til BT og anmelder Silje M. Stavrum Norevik.

  • Pia Edvardsen
    Pia Edvardsen
    Forfatter
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den 20. januar ble debutromanen min, «Vi var aldri brødre», anmeldt av Silje M. Stavrum Norevik i Bergens Tidende.

Les også

Les Silje M. Stavrum Noreviks anmeldelse

Som debutant er jeg svært takknemlig for å bli lest og anmeldt, samt åpen og nysgjerrig på hvordan min skrift virker på andre, hva som fungerte godt og hva som kunne ha vært gjort på en annen og bedre måte. Noreviks spørsmål og innvendinger rundt skrivemåte og oppbygning, er spørsmål jeg som forfatter tar med meg og kommer til å tenke rundt i videre arbeider. Disse takker jeg henne for.

At jeg nå bryter den uskrevne regelen om aldri å svare på en bokanmeldelse, skyldes Noreviks spørsmål ved anmeldelsens avslutning: «Skriver debutanten så nær sitt eget liv at ingen av personene kan få noen litt ekstreme karaktertrekk, for da blir hun gjort arveløs?»

Nå er det jo slik at foreldre ikke har lov til å gjøre barn arveløse i Norge, og jeg går derfor ut fra at Noreviks spørsmål er ment i overført betydning, altså om jeg som forfatter frykter min egen familie på en måte som gjør at jeg holder tilbake litterære beskrivelser. Hun lurer på om familien i romanen kan være så lik min egen familie at det hemmer meg litterært.

Den siste tidens litteraturdebatt har kretset rundt spørsmål om forholdet mellom litteratur og virkelighet. Hadde min roman spilt på dette forholdet, hadde muligens Noreviks spørsmål vært mer betimelig, men også da kan det diskuteres om det ikke ville vitnet om et forenklet litteratursyn.

Når romanen min ikke på noen måte inngår en såkalt selvbiografisk pakt med leseren, fremstår spørsmålet desto mer på siden. I romanen min har ingen av familiemedlemmene navn, de har ingen konkret adresse, det spilles eller lekes ikke på noen måte med biografiske opplysninger som kunne vært sammenfallende med eller lignet på mine eller medlemmer av min familie.

ANMELDER: BTs bokanmelder Silje M. Stavrum Norevik anmeldte Pia Edvardsens roman «Vi var aldri brødre», og gav den tre hjerter.

Noreviks spørsmål, uansett om hun mener det i juridisk eller psykologisk betydning, avslører at hun som anmelder ikke forholder seg til det etablerte skillet mellom skrift og virkelighet som jeg som forfatter har etablert fra side én i denne romanen.

Det er selvfølgelig legitimt å spørre om jeg kunne ha latt personene fremvise uhørte sider, men jeg har vanskelig for å forstå at dette skulle komme som en følge av å utlevere min faktiske familie. Hun spør altså en snart tretti år gammel debutant om jeg er så redd for moren eller faren min at jeg ikke våger å skrive råere, mer uhørt og ekstremt. Når en nøktern prosa i denne romanen ble min foretrukne form og tilbakeholdelse ble et viktig litterært virkemiddel, er det valg som ble foretatt av helt andre årsaker.

På samme måte som en forfatter bør slippe å advares mot å skrive selvbiografisk, må en forfatter også få slippe forventningene om det samme. En anmelders oppgave bør være å skille ut den gode litteraturen, både den som inkluderer det åpenbart selvbiografiske, og den som forfatteren anser for å være noe helt annet. Det er like forenklende å binde skrift til det selvbiografiske som å forvente at skrift alltid skal ha selvbiografi i seg.

I beste fall er Noreviks spørsmål et sleivspark. I verste fall insinuerer hun at jeg som forfatter er så redd for reaksjoner fra mine foreldre at jeg ikke tør å gå langt nok i mine litterære beskrivelser av familiære forhold.

Om jeg skal ta spørsmålet på alvor, er det et spørsmål som trekker all min integritet som debutant i tvil. Alle som leser skjønnlitteratur vet at debutanter flest er mer usikre på forfatterarbeidet enn en som har holdt på i mange år, men derfra til å insinuere at man som debutant hemmes av frykt for foreldres reaksjoner, fremstår absurd.

Jeg synes det er en svært uheldig anmelderpraksis om det skal bli vanlig å trekke inn forfatterens forhold til egne foreldre og deres fremtidige arvefordeling. Er ikke dette spørsmål som går langt over grensen for hva som bør være en kritikers blikk?

Publisert
  1. Kulturdebatt

Les mer om dette temaet

  1. Pia Edvardsen overbeviser ikke helt i romandebuten

  2. «Historier om trøst» har de beste sexscenene BTs anmelder har lest på årevis

BT anbefaler

Hvor bor de rikeste i byen? Sjekk skattekartet.

Er det høyere inntekt blant personene i ditt postnummer enn i nabostrøket? Og hvor har beboerne høyest snittformue?

LES SAKEN