Min far bar på en hemmelighet

Det var sterkt og emosjonelt å plutselig se samisk ungdom aksjonere mot makten i regjeringskvartalet.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Du som har gjort litt slektsgranskning, vet du egentlig hvor samisk vi er?» ringte min søster og spurte. Vi vokste opp med en bestemor som snakket samisk hver dag, men kun når far ikke var hjemme.

Min far bar på en slags hemmelighet som jeg alltid har tenkt på som «den store skammen». Han fortalte meg opplevelser fra sin oppvekst i Finnmark. Bruddstykker om hvordan de fikk både trusler og fysisk straff hvis de snakket samisk på skolen.

Derfor fikk vi rett og slett ikke lov å lære vårt eget språk og vår sjøsamiske kultur. Han forklarte at han ikke ville oss så vondt. Men skammen var der, og barn merker sånt. Jeg, mine søsken og talløse andre barn av norsk politikk ble en generasjon som aldri egentlig fikk lov til å bli de vi egentlig er. Det gir sår og sorg videre i livet.

Men vi har lært mye, forsøkt å bære arven i oss og gi den videre til våre barn som best vi kan. Og vi har tilsynelatende gjort en ganske grei jobb, tenker jeg, når politiet igjen i 2023 må bære ungdommen bort fra makten, akkurat som de måtte i 1981.

Sta, sterk og skamløs, vakker, samisk ungdom. Jeg var 13 år den gang. Skamløsheten min lå i dvale, men jeg var allikevel sterk og sta. Og jeg manglet noe. Jeg savnet noe.

Jeg har andre minner fra oppveksten enn min far hadde. Demonstrasjoner både i Oslo og Alta, nyhetsreportasjer med hundrevis av politifolk som blir sendt nordover for å rydde opp i opprørske urfolk med fremmed språk og kultur som ikke forstår sitt eget beste.

Heldigvis har jeg lyse minner også. Fra fisketurer med pappa i midnattssol, lek i fjæren, lange bilturer til Finnmark hvor vi måtte besøke rare gamle tanter og onkler i Porsanger. Kjørte vi forbi en lavvo blei far ofte stille og kjørte kanskje litt fortere.

Tryggheten av å sove i telt, på reinskinn som lukter vilt dyr og er mykt og varmt. Lukten av natur og bålkaffe med blåbær og multer som niste. Stillheten og eventyret.

Men alltid med skammen som bakteppe. Usagte ting vi ikke skal snakke om. En kultur som formidles i koder, oversatt til norsk.

Jeg ser nesten aldri nyheter på fjernsyn, men jeg har fulgt nyhetene de siste ukene. Det var sterkt og emosjonelt å plutselig se samisk ungdom aksjonere i regjeringskvartalet. Både på samisk og norsk, med den styrken bare unge mennesker noen ganger har. ČSV!ČSV!Samisk slagord.

Midt i medieflimmeret kjente jeg også på arven og skammen igjen. Jeg husker både bestemor og far, levende. Og det var som å få et gammelt sår revet opp. Jeg tror det er vanskelig å forstå for dem som aldri har opplevd fornorskningspolitikk på kroppen.

Som aldri har måttet leve, og overleve, i et samfunn som sier en ting, og samtidig straffer for noe annet. Usynlig, taust og i hemmelighet.

Det er mange rare argumenter der ute. For eksempel at fordi vi står i en klimakrise som går spesielt ut over urfolk, må urfolk være villige til å betale prisen for et grønt skifte.

Altså at de som har kanskje minst ansvar for krisen, må være villige til ikke bare å ofre sine lovfestede menneskerettigheter, men i tillegg å ofre seg som folk for å løse krisen gjennom å avgi sin identitet og sitt livsgrunnlag.

Ville noen annen gruppe i samfunnet akseptert å skulle få en motorvei gjennom hagen og en faktura i posten for utførte tjenester? Neppe.

Høyesterettsdom i saken er tydeligvis ikke viktig nok i forhold til investeringene som er gjort og regjeringens selvpålagte ufeilbarlighet. Skamvett er et uttrykk som er undervurdert tenker jeg, imens ministre og investorer forklarer mindretallet deres eget beste.

Les også

Jens Kihl: «Gratulerer, Jonas Gahr Støre. Du har akkurat skapt deg endå ei krise.»

«Jeg har en lengsel etter å lære meg å joike», sier søsteren min før vi avslutter samtalen. Til sommeren reiser jeg nordover igjen, som hver sommer. Jeg skal pakke sekken og bare gå.

Opp på fjellet, ned i fjæren, der borte er en stein jeg aldri har hilst på før. Kanskje jeg gjør det sammen med min sønn, en av de nye sterke som ikke finner seg i å bli fortalt at noen vet ditt eget beste bedre enn bestefaren din viste deg. Med stolthet og ikke skam.

Der skal jeg kjenne på arven min. Koke bålkaffe og spise niste av multer og blåbær. Og sove i lavvo og leve skamløst godt, på reinskinn som lukter vilt dyr og er mykt og varmt.

Jeg savner bestemor.