Valget står mellom utvikling og avvikling

Et nei til havbruk vil starte demonteringen av velferdssamfunnet.

Publisert Publisert

UTSLIPPSKUTT: Bare ved å vri matkonsumet fra landbasert til sjøbasert kan vi globalt kutte utslippene med tre prosent frem mot 2030, skriver Geir Ove Ystmark. Foto: Tor Høvik (arkiv)

Debattinnlegg

  • Geir Ove Ystmark
    Administrerende direktør, Sjømat Norge

Vi er på høyden som nasjon. Fra nå av går det nedover. Inntektene fra olje- og gass blir redusert. Spørsmålet er ikke om, men hvor bratt det går nedover.

Paradoksalt nok er mange av dem som raskt ønsker å fase ut oljen samtidig sterkt negative til utviklingen av Norges vekstnæringer. To av SVs mest sentrale bypolitikere i Bergen tok nylig til orde for at havbruksnæringen bør flyttes nærmere markedene. Eller sagt med andre ord, bort fra kysten og ut av landet.

For noen år siden var etterlyste miljøbevisste politikere et grønt skifte. Mer vindkraft og mindre fossil energi som et ledd i en nødvendig omstilling til mer klimavennlig energi. Nå er vindkraft umoderne og uønsket. Flytende havvind er nyordet inntil protestene kommer. Oppsummert skal vi fase ut oljen, men ikke bygge ut nye og klimavennlige løsninger.

Overfor havbruksnæringen er mantraet at næringen skal lukkes og at den skal på land. Det er det samme trylleformularet som ble brukt før vindmøller ble noe fjas. Men skulle landbasert havbruk vokse frem vil vi med sikkerhet oppleve at velviljen glemmes til fordel for kritikken.

For landbasert havbruk har også sine fotavtrykk. Sintef Ocean, SNF og NTNU Ålesund har beregnet at energibehovet ved å flytte produksjonen på land vil være 7,8 TWh. Dette tilsvarer om lag en fjerdedel av energiforbruket til metallindustrien. I tillegg kommer inngrep i kystlandskapet, bruk av vann og ikke minst at selve teknologien tilrettelegger for vekst nærmere markedene.

Geir Ove Ystmark Foto: Privat

Den gang slaget sto om oljeutbygging i Lofoten, Vesterålen og Senja ble det argumentert med at veksten skal komme innenfor sjømatnæringen. Selv om havbruk nå står for to tredjedeler av eksportverdien fra sjømat, er det åpenbart ikke der veksten er ønsket.

Hva så med fiskerinæringen? Skal vi øke volum og verdier derfra må det til store endringsgrep. Vi trenger en industripolitikk som tenker hele verdikjeden, og vi har behov for å utvikle fangst og foredling på nye arter.

Det første drepes effektivt hver gang noen tenker tanken om justeringer av fiskeripolitikken. Utviklingen av nye arter likeså. Ikke sjelden er de største kritikerne også her politikere som hevder å jobbe for miljøet.

Nye fôrråvarer er påkrevd slår de fast, og vi er enige! Krill, rauåte, lysprikksild og alger kan være gode alternativ, og kan bidra til en ny norsk havindustri. Men også her dras håndbrekket opp. Ei heller er aksepten for å dyrke tang og tare påkallende.

Skal økonomien omstilles, og hvis vi skal nå målene om kutt i klimautslipp, må det investeres. Industri må bygges! FN-rapporten «The Ocean as a Solution to Climate Change – Five Opportunities for Action» som viser at vi kan foreta store kutt i klimautslippene ved å utvikle havnæringene.

Bare ved å vri matkonsumet fra landbasert til sjøbasert kan vi globalt kutte utslippene med tre prosent frem mot 2030. Men det skjer ikke hvis svaret er nei til havbruk, dyrking og høsting av tang og tare, høsting på nye arter eller andre grep som kan gi oss et blått taktskifte. Da omstiller vi ikke, men starter demonteringen av det norske velferdssamfunnet.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg