Det løser seg opp

DEBATT: Da jeg var liten, kastet pappa bosset i havet. «Det løser seg opp», sa han. Da jeg plukket søppel langs fjorden nylig, så jeg at det stemte.

NATUREN: Vi har skjøvet fra oss naturen, gjennom å demme opp, hogge ned, brenne, grave, forsøple, dekke til og fjerne – til det bare er støv igjen, skriver Monica Hannestad. Ørjan Deisz (arkiv)

Debattinnlegg

Monica Hannestad
Partner, Demos Norge

Jeg hadde en samtale med en eldre, dannet herre her om dagen. Han hadde oppnådd sin beste alder, og han nøt sitt otium, kunne han fortelle. Han nøt sine verdier, som ble skapt i en annen tid. En tid der plast og forbruk representerte vellykkethet og velstand.

Bilen var statussymbol, sammen med hytter ved sjø og på vidde, og suksess ble målt i penger. Jordens ressurser var enkeltindividets skattkammer og ikke, som vi så smertelig opplever i dag, begrenset og et felles ansvar å ta vare på. Vi har skjøvet fra oss naturen, gjennom å demme opp, hogge ned, brenne, grave, forsøple, dekke til og fjerne – til det bare er støv igjen.

Les også

Bakgrunn: 80 prosent av alt plastavfall havner på fyllinger og i naturen. Nå har Norge fått gjennom en ny global plastavtale på rekordtid.

Da jeg var liten, var vi på sjøen. Pappa kastet bosset i havet. Allerede den gangen tenkte jeg at «det kan jo ikke bare forsvinne?». Det var plast, tau, et sammenkveilet snøre, et kjøleskap, dekk, og alt som var ødelagt eller vi ikke lenger trengte. «Det løser seg opp», var svaret. Det løser seg opp. Farmor gravde ned søppel, plast og hermetikk, melkekartonger og rømmebeger. «Det løser seg opp», sa hun. Det løser seg opp.

Og jammen hadde de rett. Jeg og mine nydelige små barn skulle plukke plast her om dagen, og hadde vært på Sartor og hentet plastplukkesekker. Da vi ankom holmen på den andre siden av fjorden, så vi at det stemte. Det løste seg opp. I bitte små biter, som er umulig å få opp i sin helhet. Garnbiter og oppløst tau, søppel og plast, et dekk ganske intakt. Alt var der fremdeles, og mye mer. I små biter. Oppløst. Håpløst.

«Det løser seg opp», sa de. De som visste best og bestemte. Slik var det bare.

Men slik er det ikke lenger. Og de som bestemte den gangen, nyter altså nå sitt otium. Etter å ha brukt og bestemt hvordan suksess skulle måles. Etter å ha fråtset i naturressurser, ensidig forholdt seg til den delen av sannheten som har passet best, slik at de kunne tjene mer og oppnå høyere status. De hviler nå.

Og det synes ikke jeg er ok. Jeg sier derfor med min høyeste stemme: Filantroper i alle land. Foren eder! Om du ikke orker å gjøre noe selv, så gi i hvert fall støtte til oss som ikke kan og ikke vil hvile. Vi som vil endre systemene. Som vil kjempe for at mine og våre barn og barnebarn også skal få høre humlen suse, fuglene kvitre, kjenne duften av havet – og fremdeles tro på at det finnes en fremtid.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg