Min generasjon har nok blitt veldig bortskjemt

Kjære ungdom: Dere må forstå at det er ikke bare-bare å ha hatt det så godt som vi har hatt det.

SELVREALISERING: Øverst på behovspyramiden til Maslow er selvrealisering, nordmenns største rett. Vi må få leve slik vi vil, finne ut hvem vi er, og dyrke det. Vi må ha stort hus, og helst en hytte – gjerne én på fjellet, og én ved sjøen. Hele familien skal på påskefjellet! For å komme oss dit tar vi selvfølgelig bilen, skriver innsender. Alvik, Halvard / NTB scanpix

Lena Teigland
38 år, Bergenhus

I 2019 går noen i protesttog for klima, mens andre kjører i protesttog mot bompenger. Noen ungdommer er så redd for fremtiden, eller retter sagt mangel på fremtid, at de skulker skolen. De starter et opprør, og får med seg andre ungdommer i kampen. De synes det er rart at vi voksne har latt det gå så lang som det nå har gått.

Lena Teigland Privat

Jeg er enig. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på klima siden Blekkulf fikk oss til å bli miljødetektiver en gang på 90-tallet. Jeg tenkte ikke at det var så farlig. Det var viktig å leve litt og!

Min generasjon har vokst opp med sydenturer, kjøring hit og dit og stadig mer velstand. Et sted på veien har vi nok blitt veldig bortskjemte.

For vi fortjener jo å ha det godt. Vi fortjener å reise. Vi fortjene å spise det vi vil, når vi vil, selv om vi må importere det fra andre siden av jordkloden. Vi fortjener å bo billig ute på landet i stort hus og kjøre gratis alene i bilen til jobben på andre siden av byen.

Husk at vi er viktige mennesker med viktige jobber. Tid er også penger, vi kan ikke kaste bort tid på kollektivtrafikk. Barna våre fortjener å bli kjørt til trening på andre siden av byen til sin helt spesielle idrett. Det er faktisk ikke alle barn som passer inn i all idretten i nærmiljøet.

Les også

Idet klimafornektarane døyr ut, vert dei erstatta av eit nytt problem: Klimapessimistane.

«Tenk om kineserne skulle levd som oss, eller inderne!» sier vi til hverandre av og til. Det går jo ikke. Men de er jo ikke så vant til å ha det bra, så det kan de ikke forvente. Det er bedre at de holder seg nede, enn at vi går ned i levestandard. Det går ikke an å gå ned i levestandard, det er det samme som å flytte inn i liten leilighet etter du har blitt vant til å bo i stort hus. Helt umulig, sier de som har prøvd.

Dette var litt til oss alle. Meg selv inkludert. Jeg har blitt bortskjemt.

Det har vært deilig å vokse opp i et velferdssamfunn som har betalt det meste for meg. Jo da, foreldrene mine har betalt skatt. Men ikke så mye at det ville dekket gratis skolegang, lege og tannlege i 18 år. Og videreutdannelse, permisjoner, enda mer lege, full lønn under sykdom, sykehus, veier, billige fritidsaktiviteter også videre.

Det er kanskje ikke vår feil at vi har blitt som vi har blitt. Vi har hatt fornuftige politikere som har klart å fordele og forvalte vår felles rikdom. De som ikke har kunne bidra like mye, har fått lov å bli med likevel. Vi har tatt oss råd til det. Vi har kanskje til og med sett fordelen av at ingen trenger å sitte på gaten å tigge. Det er jo tross alt ubehagelig for oss andre å se på.

Les også

Kjære bompengemotstander: Du demonstrerer som en idiot

Vi er vant til at ting ikke skal koste så mye. Vi trenger ikke tenke på at vi skal overleve. Derimot har vi lært noe mye viktigere i vårt utdanningsløp: Øverst på behovspyramiden til Maslow er selvrealisering, nordmenns største rett. Vi må få leve slik vi vil, finne ut hvem vi er, og dyrke det.

Vi må ha stort hus, og helst en hytte – gjerne én på fjellet én ved sjøen. Hele familien skal på påskefjellet! For å komme oss dit tar vi selvfølgelig bilen. Og vi må reise! Du er liksom ikke riktig om du ikke vil oppleve andre kulturer; å reise er å leve. En lang tur om sommeren, og en europeisk storbytur på høsten. New York på venninnetur, du har faktisk fortjent det!

De som ikke har så god råd, må ta barna ut av skolen så de kan reise utenom fellesferien. Det er så fryktelig dyrt i fellesferien. Tenk om disse barna skal vokse opp uten å ha vært i Syden? Da kan de faktisk havne helt utenfor. Ingen andre barn vil være med dem, mobbing i verste tilfelle.

Vi har vokst opp med, og blitt vant til, at verden er til for oss. Og vi må vel leve mest mulig mens vi kan?

Les også

Slik støtter du barna i klimakampen

Så kjære ungdom, om dere synes vi voksne er litt trege i avtrekkeren nå, må dere prøve å forstå at det er ikke bare-bare å ha hatt det så godt og trygt som vi har hatt det. Vi er oljebarna, og det har sin pris det også.

Selv om noen nå kjører de store diselbilene sine i tog, ødelegger bomstasjoner, og stiller med liste til valget, bare for retten til å forurense mest mulig uten å betale for det, må dere ikke miste helt troen på oss voksne. Jeg tror ikke de er så mange som de høres ut.

Flere av oss begynner å våkne, sakte, men sikkert. Vi klarer kanskje ikke å kvitte oss med all luksus enda, men litt etter litt skjønner vi alvoret vi også. Kutter litt her og litt der. Det er mulig at vi må vi kjenne det på kroppen, og virkelig merke konsekvensene av hvordan vi lever, før vi faktisk klarer å endre oss.

Men vær så snill, ikke slutt med engasjementet dere har! Fortsett å gå i tog, fortsett å utfordre oss! Jeg lover å støtte dere, jeg lover å snakke mot dem som har aksjoner mot bompenger og andre tiltak som kan hjelpe for renere luft og miljø. Jeg lover å prøve å bli litt bedre hver dag. Jeg bryr meg om dere, jeg bryr meg om barna mine og mine fremtidige barnebarn, oldebarn og forhåpentligvis tippoldebarn.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg