Slik behandler vi intensivpasienter

Det er viktig å vite hva de ulike pasientbetegnelsene faktisk betyr.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er 57 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

Under den pågående pandemien opptrer ofte begrep som intensivpasient, intensivseng og overvåkingsseng.

Trolig er det mange som ikke har helt oversikt over hva vi legger i disse begrepene. Mange tror kanskje dette er uttrykk for det samme, noe det ikke er.

En intensivpasient er en akutt, kritisk syk person, som vanligvis har etablert svikt i det vi kaller vitale organfunksjoner. Dette er de livsviktige funksjonene, som inkluderer respirasjon (pustefunksjon), sirkulasjon (hjerte og blodkar), hjernefunksjon og nyrefunksjon.

Ofte tas også forhold som blødning (koagulasjon) og tarm/leverfunksjon med her, selv om livstruende svikt i disse forekommer mindre hyppig.

Den klart hyppigste form for organsvikt er akutt lungesvikt, og det er dette bildet vi først og fremst ser utvikle seg hos pasienter med alvorlig covid-19-sykdom, tett fulgt av akutt sirkulasjonssvikt, ofte kalt sjokk.

Respirasjon og sirkulasjon er nøye knyttet til hverandre, da de samarbeider om kroppens viktigste funksjon: Å skaffe nok oksygen til forbrenningen. Svikter den ene funksjonen, går det raskt ut over den andre.

Konsekvensen kan bli alvorlig mangel på oksygen i kroppsvev, noe som raskt gir annen organsvikt. Derfor er vi veldig opptatt av å sjekke kritisk syke pasienter med tanke på disse to viktige organfunksjonene.

Vi har i mange år hatt en egen utdanning for sykepleiere som vil utdanne seg i intensivsykepleie. For leger har vi ikke samme strukturerte utdanning i Norge.

Dessverre er intensivmedisin ikke en egen spesialitet eller subspesialitet i vårt land, og det er ingen formaliserte krav fra helsemyndighetene om hvilke kvalifikasjoner som skal ligge til grunn, for å være intensivlege.

Dette bør endres, ikke minst fordi intensivmedisin er en etablert spesialitet i mange andre land.

Vi skal følge en tenkt pasient med covid-19-infeksjon som legges inn på sykehus. De som blir dårligere, og det er heldigvis ikke de fleste, kan bli det en drøy uke etter de første symptomene på sykdom.

Pasienten, en 57 år gammel mann med høyt blodtrykk og lett hjertesvikt, er en klassisk risikopasient som blir lagt inn etter å ha vært syk i fire dager med feber, hoste og økende tungpust.

Han puster 28 ganger i minuttet (normal rundt 15) og har lavt oksygeninnhold i blodet ved innkomst. Etter en virusprøve fra nese og svelg, får han oksygen på maske med god effekt.

Etter tre dager blir han verre, med fallende oksygeninnhold i blodet. Han blir forvirret, og tilstanden går åpenbart i feil retning.

Om kvelden får han akutt lungesvikt og må legges på respirator. Før dette får han narkose, for å kunne tolerere tuben som må legges ned i luftrøret. Tilstanden er nå kritisk, fordi også blodtrykket faller med tegn på sjokk, og det blir satt i gang behandling og overvåking, for å følge tilstanden nøyere.

Kateter blir lagt inn i blodårene til arterie og vener. Hele tiden er intensivpersonalet iført beskyttelsesutstyr, for selv å unngå smitte.

Respiratoren er viktig for å tilføre nok oksygen til lungene på en skånsom måte. Lungene til slike pasienter blir veldig stive, og det er risiko for faktisk å skade lungen ved å bruke for stort trykk eller volum.

De avanserte respiratorene som brukes, «føler» når pasienten også
ønsker å trekke pusten selv, og hjelper til uten å forstyrre dette mønsteret.

Siden 1952 har respiratorene gjennomgått en veldig utvikling fra «jernlunger» til dagens høyteknologiske, datastyrte ventilatorer. Disse har hatt stor betydning for at respiratorbehandling i dag er sikkert og skånsomt, når den overvåkes av kompetent personale.

Vår pasient er ikke bevisst og kan ikke ta til seg næring eller væske. Dette må beregnes og gis intravenøst, eller via magesonde.

Medikamenter som holder pasienten smertefri og lett sovende, gis kontinuerlig. Det gjelder også medisiner som stimulerer sirkulasjonen, og gir et bedre blodtrykk.

Viktige mål på blodtrykk, oksygeninnhold og pustefrekvens registreres kontinuerlig, og regelmessig sjekkes hjerte og andre organer.

Det tas mange blodprøver, ikke minst for å være føre var med tanke på utvikling av annen organsvikt, som eksempelvis nyresvikt.

Dette er kontinuerlig arbeid selv for en trenet spesialsykepleier, som sammen med intensivlege arbeider døgnet rundt, dag etter dag, til situasjonen forhåpentligvis bedrer seg.

Slik er intensivmedisin veldig forskjellig fra en pasient som kun skal overvåkes.

En overvåkingspasient er som regel ikke ustabil, men tilstanden kan utvikle seg og må overvåkes. Ofte følges blodtrykk, oksygeninnhold i blodet og hjertefrekvens kontinuerlig som hos intensivpasienter, men pasienten er våken og kan ofte spise og drikke selv.

Behovet for personell blir derfor mindre, og en sykepleier kan overvåke flere pasienter.

I Norge har vi intensivavdelinger, som kun behandler kritisk syke, og overvåkingsavdelinger. På mange mindre og middelstore sykehus er ofte disse to funksjonene slått sammen.

Slik kan sparsomme ressurser brukes optimalt. I perioder med få intensivpasienter kan flere overvåkes, og motsatt. Dette gjør for øvrig at antallet intensivplasser i Norge ikke er et absolutt tall.

Begrepet respiratorplass bør ikke brukes. En sykehusseng med kun en respirator kan ikke brukes til behandling av kritisk syke, og det kan derfor gi helt feil inntrykk av hvor kompleks intensivmedisin har blitt.

Vi har ikke mange intensivsenger i Norge, og dette blir åpenbart i en situasjon hvor vi plutselig må øke kapasiteten. Kanskje er det på tide å ta fatt i arbeidet med å finne ut hvor mange intensivsenger vi faktisk trenger i vårt land?