Som barn slet jeg med bommen i gymtimene

TIPS: Daniel Bolstad-Hagen har et tips til alle de som sliter med bommen også i voksen alder. Rune Sævig

Debattinnlegg

Daniel Bolstad-Hageland
Lærer i Bergen

Året er 2003. Der går jeg. 13 år. Langhåret. Litt rund i kantene. På vei inn i den kalde gymsalen. Jeg håper på fotball, innebandy eller kanonball. Åpner døren. Djises. Hinderløype. Igjen.

Det meste med hinderløypen var greit. Balansere. Løpe slalåm mellom kjeglene. Hoppe og gjøre triks på tjukkasen. Men to ting som var faste innslag i hinderløypen, gruet jeg meg alltid til. Stupe kråke, og å hoppe over bommen. Til den dag i dag sliter jeg fortsatt med å stupe kråke. Samtidig som jeg fremdeles ikke begriper hvorfor det heter å stupe kråke.

Jeg ser mot medelevene mine, der de står, klare for å komme i gang. Totalt uanfektet. I et par sekunder hater jeg dem. Jeg hater dem for at ingen har startet et protestparti mot bom i gymtimene.

Fløyten går. Vi løper. Sikksakk mellom kjeglene. Triks på tjukkasen. Men rundt neste sving, der står den. Med springbrettet foran seg. Bommen.

Som alltid, tar jeg sjansen. Jeg løper. Tar sats. Hopper på springbrettet. Og deiser inn i bommen. Faller ned. Alle ser på meg. Jeg kveler gråten. Læreren kommer bort til meg: «Det går greit, Daniel. Bare kryp under bommen, du.».

Ja. Så gjorde jeg det. Valgte den enkle veien. Løp rundt springbrettet. Ned på kne. Under bommen. Videre for å stupe kråke.

Jeg har ingen tips til hvordan man kan stupe kråke. Beklager. Der er jeg blank. Som lærer unngår jeg det i alle kroppsøvingstimer, og priser meg lykkelig for at kunsten å stupe kråke ikke er et kompetansemål i læreplanen. Bommen derimot, har jeg funnet en løsning på:

Som barn krøp jeg under bommen. Som voksen sykler jeg gjennom den.