Ikke bare til bry

Jeg vil fortsatt være en ung mann når jeg slipper ut. Men jeg må være rustet til å kunne leve et liv uten kriminalitet.

LIVET BAK MURENE: Folk ute tror vi har det for godt. Til det må jeg si, dere vet ikke hva dere snakker om, skriver den innsatte. EIRIK BREKKE

Mannlig fengselsinnsatt

Jeg har sonet fem år i fengsel av en lang dom. Jeg var veldig ung da jeg kom inn fengsel. Det var vanskelig. Å måtte sitte 23 timer i døgnet på en celle sliter på deg psykisk. Om jeg hadde måttet sitte lenger enn de fire månedene jeg satt i varetekt, hadde jeg blitt gal.

I én måned satt jeg i full isolasjon uten besøksmuligheter. Ofte måtte jeg se en film to ganger for å få tiden til å gå. På cellen med TV, en seng, toalett og vask, en skrivepult og et klesskap, kan du gå fem-seks normale skritt frem og tilbake på åtte kvadratmeter. Det er ikke luksus, slik folk ute i samfunnet gjerne tror. Jeg ble luftet i små luftegårder med høye murvegger rundt. Det eneste jeg kunne se var himmelen og murveggen.

Da jeg endelig kom meg videre til en åpnere avdeling, ble det en stor overgang sosialt. Man må forholde seg til rustilbud og rusprat dag inn og dag ut. Jeg har vært heldig og klart å avstå fra rusmidler i fengsel. Jeg var veldig bestemt på det, selv om fristelsen var der i begynnelsen. Rusfrie fengsler er ikke mulig, men tilgangen og misbruket bør begrenses. Hele fengselssystemet er bygget mye rundt narkomane og rus. Hvis du vil ha tak i rusmidler, så får du tak i det. Det er ikke så vanskelig.

Les også

Vinneren av skrivekonkurransen: En tapt barndom

Det tristeste er å se når unge uten et rusproblem kommer inn og går ut igjen av fengselet som rusavhengige. Jeg tror det skyldes LAR-medisinen, som Subutex og metadon, som innsatte får. Mange legger av noe av medisinen de får, det er alltid lett tilgang på stoffer. Etter å ha sittet her noen år og hørt så mye om Subutex, tror jeg at jeg snart kaster opp om jeg hører mer snakk om det. Det er fint at rusmisbrukere får hjelp, men hvorfor ikke ha et eget LAR-fengsel? Da slipper andre å gå oppe i dette hele døgnet.

Folk ute i samfunnet tror vi som sitter i fengsel har det for godt. Til det må jeg si: Dere vet ikke hva dere snakker om. Om dere tror det er kjekt å måtte strippes naken før og etter besøk, så tar dere feil. Det å måtte miste muligheten til å bestemme over eget liv. Fengselssystemet er vanskelig og jobber sakte. Hvert år blir det strengere og mer regler, innsparinger og kutt blir viktigere enn rehabilitering.

Det å bli låst inne hver kveld kl. 21, det tok meg tre år før jeg ble vant til det. Nå synes jeg det er deilig å bli innelåst. Slik bør det ikke være. De aller fleste som sitter over lengre tid får sosial angst, eller blir redd for å gå utenfor muren.

Les også

2. plassen i skrivekonkurransen: Vinnerloddet

Selv om vi er kommet i fengsel er vi fremdeles mennesker. Vi har bare trådt feil, og vi gjør opp for oss. Vi burde få gjøre opp for oss på en god måte, så vi ikke blir ødelagt som mennesker mens vi soner. Vi burde hatt flere tilbud som hadde gjort at vi ble rehabilitert, slik at vi ikke gjør samme feil igjen. Vi burde få mer hjelp til å finne nye interesser og impulser, og til å tenke på en annen måte. Da blir det lettere å få folk vekk fra kriminalitet.

Regjering og Stortinget bør gi mer midler til rehabilitering. Jeg vet ikke om noen hører på meg, tror egentlig sannsynligheten for å få svar fra politikerne er minimal. Det eneste gode rehabiliteringstilbudet i Bergen fengsel er skolen. Alle andre tilbud blir langt ned på grunn av bemanning og ressursmangel. At vi blir rehabilitert i fengsel er ikke sant.

Hva virker? Jo, det er å få deg til å føle deg nyttig, ikke bare til bry og byrde, og at du får gi noe tilbake til samfunnet i stedet for å sitte og råtne. Å kunne få hjelpe andre.

Det finnes mange folk i Norges land som sitter alene, som ikke får gjort hagearbeid, utvendig arbeid på huset sitt, kanskje kunne man få innsatte til å hjelpe med å male hus, rydde i hager. Det kunne i alle fall være et tiltak. Det er sikkert mange utfordringer med å få dette til rent praktisk. Men det må mer ressurser til. Det handler om at vi ønsker å bli sett. Det er nedverdigende ikke å bety noe for noen. Vi er også mennesker. Mennesker som har trådt feil.

Jeg har vært gjennom sinnemestrings- og sedlighetsprogram. Du må erkjenne hva du har gjort og at du selv vil jobbe med det, for å kunne delta på programmet. Man går gjennom hele livet sitt, ser på ulike ting som kan ha ført til at du begikk overgrep. Du blir obs på de ulike faresignalene for at du kan krysse en grense. Jeg har kanskje lært meg dette, lært hva jeg skal være forberedt på når jeg kommer ut.

Les også

3. plassen i skrivekonkurransen: - Vi måtte vende ham ryggen

Hvordan livet blir etter fengselsoppholdet, er et vanskelig spørsmål. Jeg har så lenge igjen her inne. Jeg prøver å la være å tenke på det. Om jeg gleder meg? Både ja og nei. Hvis jeg er verdt noe og kan være nyttig når jeg slipper ut, så, ja. Jeg vil fortsatt være en ung mann når jeg slipper ut. Men jeg må være rustet til å kunne leve et liv uten kriminalitet.

Det å ikke å gjøre feil igjen, er det jeg jobber for nå. Foreløpig er det ikke noe fare for det. Det holder med den ene gangen jeg trådte feil. Men jeg er redd jeg ikke skal bli rehabilitert her inne. Kanskje de to siste årene av soningen vil hjelpe, når jeg får jobbe utenfor i åpen soning.

Her inne i fengselet mister du litt kontakten med følelsene dine. Du klarer å stenge av. Lyspunktene er permisjon. Jeg har vært hjemme hos min søster. Det er fint. Skolen er også et lyspunkt, hver onsdag og fredag, pluss selvstudium. Jeg vil bli ernæringsfysiolog. Jeg tar denne skolegangen i håp om at jeg skal kunne klare meg når jeg kommer ut.

Drømmen min er å kunne klare å leve så normalt som mulig. Alle har vel lyst på en familie, men jeg vet jo ikke om jeg får det, etter det jeg har gjort.

Mannen soner en lengre dom for voldtekt.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg