Fra «flaskepost» til hightec

Detaljerte simuleringer for strømmene langs kysten kan hjelpe oss å se hvor lakselus-larvene vil drive.

HIGHTEC: Forskerne trenger å se hva som skjer, når det skjer under havoverflaten. Til å hjelpe seg har de fjern- og selvstyrte undervannsfarkoster, forankrede rigger og glidere, bøyer, undersjøiske observasjonsplattformer og annet utstyr. Glynn Gorick for Havforskningsinstituttet (Illustrasjon)

Debattinnlegg

  • Sissel Rogne
  • Jan Erik Stiansen

Havforskningen i Bergen er godt over 100 år, og i disse dager feirer oseanografene 70 år som egen forskningsgruppe. De har gjort en reise som har gitt kvantesprang i måten vi måler og forstår havets betydning for klimaet.

Utviklingen er lett å ta for gitt i ettertid, men ser vi nærmere på ferden, er det de små og store milepælene som har tatt oss fremover.

For 30 år siden gikk forskningsmiljøene i Norge sammen om å kjøpe supercomputeren CRAY. Den fylte et rom og kostet 70 millioner kroner. Den kunne grovt simulere havstrømmene, men det tok tid. Feil ble kanskje oppdaget først etter et halvt år. I dag har mobiltelefoner flest mer datakraft enn CRAY.

Nå kan vi lage svært detaljerte simuleringer for strømmene langs kysten. De danner for eksempel grunnlaget for modellene som sier hvor lakselus-larvene vil drive. Et viktig hjelpemiddel for å bekjempe lakselusen – den kanskje største utfordringen for oppdrettsnæringen.

STRØMMÅLER: Fra slutten av 1940-tallet ble slike glassflasker korket og kastet på sjøen i gitte posisjoner. Havforskningsinstituttet ga finnerlønn til dem som fant flaskene i fjæresteinene. Slik kunne forskerne kartlegge strømsystemet. Havforskningsinstituttet

Et annet slående eksempel er de gamle strømflaskene som i dag tjener som vaser rundt i hele landet. Fra slutten av 1940-tallet ble solide glassflasker korket og kastet på sjøen i gitte posisjoner. Det vanket finnerlønn på dem som fant slike flasker i fjæresteinene og rapporterte funnet til Havforskningsinstituttet. Informasjonen ble brukt til å kartlegge strømsystemet.

Strømflaskene gikk ut på dato på midten av 1960-tallet. Dagens strømflasker kalles overflatedriftere. De er «alltid» på jobb, og sender jevnlige oppdateringer hjem. De siste versjonene er nedbrytbare, så de skader ikke miljøet når de går ut av drift.

Et nettverk av avanserte, frittflytende «Ago-bøyer» bidrar også. De måler kontinuerlig tilstanden i havet på ulike dyp, og overfører dataene i nær sanntid. Disse instrumentene erstatter ikke havforskningsskipene, men supplerer dem. Forskningsskipene utfører langt mer avanserte og omfattende prøvetakinger, men kan bare være ett sted om gangen, og er sjelden innom hver enkelt posisjon.

Undervannsdroner, fjernstyrte modellfly, satellitter, nedsenkede sensornettverk og undervannsplattfomer er andre verktøy som kan skaffe oss viktige data om blant annet temperaturendringer, mikroplast og havforsuring.

Havforskningsinstituttet etablerte faste målestasjoner langs norskekysten i 1935. Det har sørget for sammenhengende tidsserier over en periode på mer enn 80 år. Seriene gir oss i dag helt avgjørende innsikt i hvordan klimaet i havet endrer seg over tid. Rett over grensen til Russland har russiske kolleger gjennomført samme type faste målinger fra skip siden 1900, trass alle politiske omveltninger. Dataene herfra er noe av det beste vi har i moderne klimaforskning.

Vi vet at våre havområder blir varmere, fordi vi og våre fremsynte forgjengere har målt temperaturene i sann tid. Oseanografene er havets meteorologer. Det er flere forhold som har forandret faget. Den massive veksten i datakraft og detaljnivået i modellene er ikke til å komme forbi. Samarbeid med biologene er avgjørende for helheten – vi jobber mye tettere sammen enn før.

DRIVER FRITT: Lakselusen (brune flekker) er bare smittsom en kort periode mens den driver fritt med strømmen. Oseanografene kan vise nettopp hvor i fjordene lusen kommer til å drive – og til slutt ende, skriver innsenderne. Rune Nilsen

Her tjener igjen lakselusmodellen som et ypperlig eksempel. Biologene vet hvordan lusen utvikler seg. Den har for eksempel intet mindre enn åtte stadier, men er bare smittsom en kort periode mens den driver fritt med strømmen. Oseanografene kan vise nettopp hvor i fjordene lusen kommer til å drive – og til slutt ende opp. Slik hjelper modellene oss med å se hvor det er mye eller lite lus – omtrent på samme måte som værvarslingen varsler regn eller sol.

Norge lever av havet – fiskeri, oppdrett og petroleumsvirksomhet. Å forske på havet og utvikle og utnytte ressursene som finnes der, handler om å ville være i front. Bare slik oppnår vi den bærekraftige utviklingen og forvaltningen vi alle ønsker.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg