Rommet er halvmørkt. Lampen over sengen er vridd slik at den lyser på veggen. På nattbordet står et plastbeger med vann, i vannet står en kjærlighet på pinne laget av skumgummi. Den skal jeg fukte munnen din med. Men når jeg prøver på det, rynker du på pannen din, du vil ikke. Du puster roligere nå. Merker du at jeg er her?

Cathrine Gjeitsund
EIRIK BREKKE

Døren til korridoren er stengt. Jeg kan høre at noen triller en seng. Det piper i en infusjonspumpe, og joggeskoene til nattevakten gnisser mot linoleumen. Avdelingen sover aldri.Vinduet står på gløtt. Utenfor synger svarttrosten, og linje 2-bussen forsvinner inn i Haukelandstunnelen.

Jeg har vært på Haukeland mange slike netter. Jeg har hørt på svarttrosten før, den tar bare et par timers pause på det aller mørkeste av natten. Jeg har hørt bussene på vei inn i Haukelandstunnelen. Jeg har prøvd å få infusjonspumpene til å slutte å pipe, jeg har prøvd å kjøre sengene lydløst mellom nattbord og skjermbrett i mørke korridorer.

Jeg har sittet ved en slik seng som din, mange ganger. Holdt hender som langsomt blir kaldere, fuktet tørre lepper, strøket over innsunkne kinn. Jeg er sykepleieren, du er pasienten. Men ikke i natt. Du er Mamma. Jeg er datteren din. Vi er mellom dagen og natten. Vi er mellom livet og døden.

Nattevakten kommer inn med et glass rød saft og litt tørr formkake. Jeg blir tilbudt kaffe og brødskiver, men jeg vil ikke ha noe. Likevel kjenner jeg at omtanken gjør øynene mine fuktige. Jeg vet ikke om nattevaktene vet at jeg også er sykepleier. Det er så godt å bare få være meg. Datteren. For dette er ikke en hvilken som helst natt. Det er den siste natten.

Dagen har vært så varm og fin, men natten er kald og jeg er tynnkledd. Jeg stikker armene mine under dynen og varmer meg i den siste varmen som kroppen din gir fra seg. Utenfor er det helt stille.

Jeg bråvåkner av at nattevaktene kommer inn. Tenk at jeg har klart å sovne slik, sittende i den vonde stolen. Nattevaktene snakker med lave stemmer og inkluderer meg i samtalen. Så vet de kanskje likevel at jeg også er sykepleier. Vi er enige om at du ikke trenger noe mer morfin, mamma. Du ligger så fredelig, puster så fint og pannen er glatt uten nyver.

Så er vi alene igjen. Jeg må strekke på beina, og går bort til vinduet. Himmelen blekner bak Nattlandsfjellet. Natten er snart over.

En gang, for mange år siden, var vi også alene en slik natt. Den gangen var du midt i livet, og jeg var på vei inn i det. Det ble vår første natt. Dette er den siste.

Beina dine er blitt så kalde, mamma. Jeg kjenner på dem under dynen. Du reagerer ikke når jeg tar på deg. Du puster, men du er ikke her.

Ute begynner svarttrosten å synge igjen.

Du er på vei et sted.

Jeg blir igjen her.


Podkast — hør Gjeitsund og de to andre vinnerne lese sine tekster: