Styrer fordommer bistanden?

Det er ikke nødvendigvis slik at mer beslutningsmakt til mor fører til mer utdannelse, bedre helse, eller mer klær til barna.

Debattinnlegg

I 2014 brukte Norge nærmere ti milliarder på bistand til prosjekter øremerket kvinners rettigheter og likestilling. Disse prosjektene inkluderer styrking av kvinners rettigheter i arbeidslivet og skolegang for jenter. Man ønsker også å styrke kvinners stilling i hjemmet ved å støtte spare- og lånegrupper og ved hjelpe kvinner å starte gründervirksomhet.

«Det er ikke bare bra for kvinner, men også for barna!» er et hyppig brukt argument for denne typen bistand, fordi, som Norad selv skriver: «Når kvinner får mer kontroll over husholdningenes ressurser bruker de i større grad enn menn midlene på barn og familie.»

Vår forskning viser at dette ikke alltid stemmer. Det er andre faktorer enn kjønn som avgjør om det er best om det er far eller mor som tar de økonomiske beslutningene.

Det er barna som lider mest under fattigdom. Samtidig er de vanskeligst å hjelpe. Å gi bistandsmidler direkte til barn kan være vanskelig. Mange bistandsprogrammer har som mål å hjelpe barn ved for eksempel å tilby bedre helsetjenester og utdanningstilbud, men til syvende og sist er det familiens ressurser og hvordan disse fordeles som avgjør om barna får nok mat, har tak over hodet og kan gå på skole. Det er derfor viktig å tenke på hvordan bistand bør gis til familien for at den skal komme barna til gode.

Vi gjorde en studie i Tanzania der vi inviterte 190 ektepar som hadde minst ett barn i barneskolealder til å delta i et økonomisk eksperiment. Målet var å finne ut om mødre tar beslutninger som er bedre for barna enn det fedre gjør. Ekteparene fikk en sum penger tilsvarende én dagslønn som vi ba dem fordele mellom mor, far og barn. Pengene gitt til barnet ble betalt ut som ekstra undervisning på ettermiddagen, et ettertraktet tilbud blant familiene i området der studien ble gjort.

Vi delte ekteparene inn i tilfeldige grupper, hvor far fikk pengene i den ene halvparten av tilfellene, og mor fikk pengene i den andre. Ved å sammenligne beslutningene i de to gruppene kunne vi undersøke om mødrene ga mer penger til barnet enn fedrene. Det fant vi ingen antydning til. I gjennomsnitt ga mødre og fedre like mye til barnet.

Når vi så nærmere på dataene fant vi at en annen faktor enn kjønn spilte en viktig rolle for beslutningene ekteparene tok, nemlig langsiktig tenkning. Langsiktig tenkning kan påvirke investeringer i barns helse og utdannelse fordi disse investeringen ikke bare gir umiddelbare, men også fremtidige gevinster i form av økt arbeidsevne, bedre lønn, et lengre liv og økonomisk trygghet for foreldrene.

De parene der den mest langsiktige parten fikk fordele pengene, ga et betydelig større beløp til barnet enn de parene der den minst langsiktige parten bestemte. Det betyr at i par hvor far tenker mer langsiktig enn mor, vil det lønne seg for barna at far tar beslutningene. Dersom bistand styrker mor sin stilling i hjemmet i slike familier, kan dette ha en negativ effekt for barna.

Som forskere må vi selvfølgelig være forsiktige med å trekke generelle slutninger om komplekse beslutningssituasjoner basert på resultater fra et enkelt økonomisk eksperiment gjennomført i et isolert og stilisert miljø.

Vi tror likevel at vi kan dra viktig lærdom fra vår og andre nyere studier: Det er ikke nødvendigvis slik at mer beslutningsmakt til mor fører til mer utdannelse, bedre helse, eller mer klær til barna. Våre resultater viser at langsiktig tenkning er viktigere enn kjønn når det kommer til investeringer i barn. På den andre siden er styrking av mors stilling i familien et viktig mål i seg selv.

Mye av dagens utviklingspolitikk legger likevel til grunn at det er bedre for barna at mor får mer beslutningsmakt. Vi mener at norsk bistand må basere seg på det nyeste som finnes av forskning, ikke det som føles rett.