Berøringsangsten for religion øker

Vi må alle trene på å tåle forskjellighet.

HOLDNINGER: Det er krevende, men nødvendig å møte sin egen berøringsangst for andre kulturer og religioner, mener innsender. NTB Scanpix

Birgit van der Lans, organisasjonssekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Bergen Marianne Bergsjø Gammelsæter, dialogprest og daglig leder Kirkelig dialogsenter Bergen

Tatt i betraktning av hvor ofte vi møter religion i samfunnsdebatten, kan det virke som om det ikke finnes berøringsangst for religion i vårt samfunn. Bare i BT har vi de siste ukene kunnet lese om håndhilsning, kirkens tilstedeværelse i skolen, abortgrensen og kjønnsmangfold. Problemstillingene berører religion og livssyn på ulike måter, og mange gir tydelig uttrykk for meningene sine.

Samtidig peker de sterke meningene og de høylytte debattene mot det vi kan kalle «berøringsangstens paradoks». Det er lett å avfeie praksiser man ikke er vant med, som avvik fra alminnelig folkeskikk, som uttrykk for rigide religiøse nykker, slik BTs leder gjorde i forbindelse med håndhilsesaken. Men med ett vi berøres mer personlig, trekker vi oss lett unna og vegrer oss for å ta samtalen – «for dette har da ingen noe med».

Vi er tilsynelatende mye bedre på debatt og diskusjon enn vi er på dialog, som nødvendigvis tar utgangspunkt i oss selv og hva vi personlig står for. Berøringsangsten uttrykker seg altså ikke gjennom tabuer, men gjennom mangel på en åpen holdning og vilje til å trekke pusten, reflektere over vår egen berøring og gå i dialog før vi uttaler oss.

Les også

Det er irrelevant for skolen om Gud eksisterer

De siste seks-syv årene har det vært arbeidet systematisk med religions- og livssynsdialog i Bergen og på Vestlandet, blant annet gjennom Kirkelig dialogsenter Bergen og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Bergen. Sammen med mange andre aktører arbeider vi for et livssynsåpent, til forskjell fra et livssynsnøytralt, samfunn. Et samfunn der mennesker kjenner at de tas på alvor med sitt livssyn og sin åndelige praksis, og ikke opplever at de må skjule viktige sider av sin identitet på jobb eller skole – uten at den enkeltes tros- og livssynsfrihet skal krenke andres friheter og rettigheter.

Ingenting av dette er lett. Når ulike menneskerettigheter må veies opp mot hverandre, finnes det få klare svar. Men akkurat det å ha slike samtaler på en åpen og saklig måte kjennetegner et modent og livssynsåpent samfunn. Det er derfor bra at regjeringen våren 2019 legger frem en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk.

Les også

– Ulven er fôra med at velferdsstaten er truga av desse med anna hudfarge og religion, ja, dei er attpåtil farlege.

Dette vil bidra til en prinsipiell og inkluderende samtale om problemstillinger som gang på gang skaper store overskrifter, slik som religiøse symboler i det offentlige rom, tilrettelegging for livssynsmangfold i offentlige institusjoner, og forholdet mellom tros- og livssynspolitikk og integreringspolitikk.

I mellomtiden, på grasrotnivå her i vårt lokalsamfunn, kommer vi ikke utenom dialog som verktøy. Vi som arbeider i fagfeltet med religion- og livssynsdialog erfarer at det er fundamentalt og at det bidrar til endring. Likevel er det krevende. Det betyr vilje til åpenhet, mot til å møte egen berøringsangst, bevissthet om egne holdninger og eventuelt hvilke felles verdier vi ønsker.

«Bli kjent med en muslim», oppfordret leser Malin Rysstad nylig i BT. Under festivalen «Mangfoldsbyen» i slutten av september åpner templer, moskeer, kirker og andre lokaler i Bergen dørene, og inviterer åpent inn alle som ønsker å bli bedre kjent. På denne måten får vi mulighet til å møtes ansikt til ansikt, og det er nettopp gjennom slike møter vi kan trygges på vår egen identitet, definere felles verdier, og samtidig tåle forskjellighet. Det er slik vi trenes på å berøre og bli berørt av den andre.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg