Tigerstaden er alltid sulten

DEBATT: Tiden er kommet for et oppgjør med Oslos grådighet.

GRÅDIG: Tigeren – her legemliggjort på Jernbanetorget i Oslo – vil nødig gi fra seg noen saftige biter til resten av landet, mender innsenderen. Han hevder at Norge er i ferd med å bli en stadig mer sentralistisk stat. Cornelius Poppe / NTB scanpix

Jens Lorentzen
Bergen

Det var ikke bare Knut Hamsun som gikk sulten i Tigerstadens gater. Nå er det byen som er sulten etter mer og mer – penger. For de trenger jo penger, for det er kongerikets hovedstad vi snakker om. Her er det nesten tretti direktorater og tilsyn. Her sitter statsmakten og finanseliten. Og her bygges det i hytt og vær. Ja, det bygges så mye og så pregløst og stygt, at det ene nybygget skygger for det andre. Som en klo rager Munch-museet over operaen. Bjørvika er som en rad uryddige tenner i tigerens munn.

Men det er på langt nær nok. Vår statsminister vil bruke penger under streken for å få opp det nye regjeringskvartalet fortere enn svint. Her blir det i tillegg overskridelser i milliardklassen, men pytt, pytt. Slike overskridelser er hovedstaden vant til. Byggingen av garasjen til Stortinget er et eksempel på det.

Skandalens omfang er berørt av ulike medier, men alvoret og omfanget er dysset ned av den politiske eliten.

Les også

BTs Hans K. Mjelva: «Snart vil dei einaste folka i norske bygder vere pensjonistar og feriegjestar»

Ifølge SSB har antall tilsatte i staten bosatt i Oslo-gryten økt fra 72.394 i 2014, til 74.532 ved utgangen av 2018. I løpet av knappe fire år under Erna Solbergs regjeringstid har altså antall statsansatte økt med 2138 personer. Dette står i en sterk kontrast til den samme Solbergs løfter om økt desentralisering og økt spredning av makt til distrikter og landsdeler i sør, vest og nord.

Samtidig skal det etter sigende effektiviseres og rasjonaliseres i staten etter ostehøvelprinsippet. Dette er et prinsipp der alle kommer over den samme kam, og der politikerne fritas for å drive politikk gjennom å prioritere. Tallenes tale er imidlertid klargjørende. Staten vokser der tigeren trives best, og sentralmakten styrker stadig sin stilling.

Skinnet til staten er tykt og vanskelig å trenge igjennom. I kjølvannet til en esende statsmakt er det blitt gylne år for kommunikasjonsbyråer og konsulenter. Her er det eksperter som vet å nappe i tigerens skinn for å fange dens oppmerksomhet for ymse interesser. Vi snakker om rådgivere som kjenner til irrgangene i det høyst kompliserte statsapparatet. Disse sitter i det første eller andre huset nært knyttet til statens bygningsmasse. Mange av de mest fremgangsrike rådgiverne har sin bakgrunn fra det politiske liv. De har et nettverk innenfor systemet, og de vet hvilke klør de skal skrape med for å få den nødvendige oppmerksomhet fra maktpersoner i statsforvaltningen. I noen tilfeller rekker de helt opp til ministernivå, eller i hvert fall opp til en av ministerens mange rådgivere eller sekretærer.

For det meste dreier denne virksomheten seg om jakten etter penger. I denne jakten vet rådgiverne hvordan de skal suge saften ut av sine klienter mens de jakter. For inntektene til kommunikasjonsrådgiverne er eventyrlig høye, de kan i mange tilfeller konkurrere med finanseliten eller toppledere i direktorater og tilsyn.

Les også

Syv av ti mener staten tar for lite hensyn til Utkant-Norge

Innenfor tigerens boble har det oppstått en grådighetskultur. Mye vil ha mer, og en følelse av metthet oppleves sjelden. For flertallet av det norske folk som fremdeles bor utenfor tigerens territorium, oppstår det av og til protester og sporadiske tilløp til aksjoner. Representanter for kulturlivet i landets nest største by aksjonerte gjennom opprop og mishagsytringer for noen tid siden. De kunne dokumentere at Tigerstaden får forholdsvis mer enn de andre når det gjaldt tildelingen av kulturmidler. Festspillbyen Bergen får bare småpenger til kulturaktiviteter i forhold til nasjonens sentrum. Men ingen av aktivistene burde la seg forbause av det. Makt- og pengeeliten bor og virker i den evig sultne tigerstaden. Og der makten er, havner også pengene.

Det hjelper lite å ha en statsminister/administrerende direktør fra Bergen. Hennes eventuelle handlingskraft er lammet av statsbyråkratiets iboende sult til mer kultur i umiddelbar nærhet.

IKKE NOK: Det hjelper lite at statsministeren ikke er fra Oslo, mener innsenderen. Statsbyråkratiet får uansett viljen sin. Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det faktum at nasjonen mer og mer blir en sentralistisk stat, kan klart ses i NRK. Her er sendingene fra distriktene kortet ned. Nå får distriktskontorene ti minutter til å formidle lokale nyheter før Dagsrevyen, og fem minutter før Kveldsnytt.

I tillegg produserer statskanalen humorprogrammer og underholdningsinnslag som til de grader er preget av det sorgløse liv i Tigerstaden, og som dermed er uten gjenklang og forståelse i landet ellers. Oslo-humoren er for mange platt og slett ikke morsom. Den preges av at underholdningsskaperne i NRK er en del av en boble som spenner seg fra Akerselva til Bærum. Og nåde den innbygger fra provinsby til distrikt som ikke betaler sin lisensavgift til det sentralistiske NRK. Han eller hun blir forfulgt over haug og hammer av Statens innkrevingssentral, som ikke viser noen nåde for dem som aldri ser eller hører på NRK.

Nå er det slik at den sittende regjering hadde en gyllen anledning til å spre makt og myndighet til regionene gjennom den såkalte region-/fylkesreformen. Denne anledningen har de ikke benyttet. Regionreformen er tuftet på et særdeles slett politisk håndverk. Og dersom det benyttes et kynisk blikk på reformen, så finner vi her selve beviset for at viljen til desentralisering av statlig makt ikke eksisterer. Istedenfor har vi fått en konstruksjon med ytterst få og nærmest kosmetiske nye oppgaver til regionene.

For hvorfor skal tigeren gi fra seg saftige biter som kan begrense dens stadig voksende sult? Det er jo i hovedstaden verdiene skapes, sier finansanalytikerne og ekspertene. På de gylne arenaene ved Aker Brygge skifter oljepengene hender i et dynamisk finansmiljø etter mønster fra Wall Street i New York. Det er i Tigerstadens sentrum at aktivitetene langs norskekysten foredles og forvaltes. Det er her, og bare her finansfyrstene har forstand nok til å håndtere milliarder av dollar og kroner.

Les også

Vaksdal-ordføraren: «Held politiet løfta i nærpolitireforma?»

Imens sliter kystbyer med negativ befolkningsutvikling, blant annet fordi de har mistet statlige arbeidsplasser. Rasfarlige veier forblir rasfarlige i nord og på Vestlandet. Frem til nå er virkningene av tigerens sult dempet i noen grad av olje- og gassvirksomhetene i havene utenfor vår kyst.

Byråkratene i departementer og direktorater har dessuten nå funnet ut at vår kystlinje skal pepres med vindmøller i en byggehøyde på 200 meter. Turområder og vakker kystnatur skal bekles med nye pengemaskiner for å skape enda mer strøm som skal selges til utlandet. Det finnes ingen planer om vindmøller i Nordmarka.

Men for all del, vi må jo forstå at tigerens sult må slukkes, nå med en grønn og fornybar energipolitikk. Statsministeren har vært på tur til de berørte vindmølleområdene nord for Bergen. Hun har bekreftet at disse møllene vil bli en berikelse for distriktene og landet ellers. Men dersom Miguel de Cervantes hadde levd i dag, ville han kan hende sett at vindmøllevingene haket seg fast i tigerens hale og gjorde ende på dens evige sult.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg