Hva er det du løper fra?

DEBATT: Vi må snakke med ungdommer før de stresser seg syke uten å forstå det selv.

KOMMUNIKASJON: Vi bør gi ungdommer forutsetninger til å kjenne igjen symptomene før man møter veggen, eller opplever angst og depresjon for første gang i sitt liv. Ofte har varselsignalene vært tydelige lenge før det skjer, skriver Sara Berge Økland. NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Sara Berge Økland
Lektorstudent og bystyrepolitiker for Høyre

Jeg møtte henne få dager inn i et praksisopphold som lektorstudent. Den faglig høyt presterende ungdomsskolejenten som drev med to idretter. Hun tok spensthopp i gangen mens hun ventet på at medelevene skulle hente noe i klasserommet. Hun smilte til meg og fortalte engasjert om et kommende mesterskap.

Som student valgte jeg å gjøre læreren hennes oppmerksom på elevens atferd. Eleven minnet meg om hun som tiår tidligere ba om å få dra på løpetur i storefri, og den våkne læreren som da spurte: «Hva er det du løper fra?»

Aktiv livsstil skal ikke forveksles med spiseforstyrrelser, og toppkarakterer er ikke synonymt med stress. Ungdommer skal ha mulighet til å være ambisiøse på vegne av seg selv og arbeide strukturert for å oppnå gode resultater. Foreldre, lærere og trenere må likevel ikke falle for fristelsen til å tenke at ungdomstiden er problemfri fordi karakterkortet skinner og scoringer på idrettsbanen leveres som perler på en snor.

Det er en økning i ressurssterke unge jenter som får problemer med å takle skolehverdagen og livene sine. Jenten som hadde toppkarakterer på ungdomsskolen, kan få år senere slite med motivasjonen og psykiske plager som resulterer i høyt fravær og bekymring for frafall.

Les også

Vi må se hvor vakre vi er

En del voksne har erfart depresjon i etterkant av store forandringer i livet. Det kan være første året som student i en ny by, jobbskifte, barseltid, samlivsbrudd, dødsfall i nær familie eller at barneflokken flyttet hjemmefra.

I ungdomstiden er overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen eller fra ungdomsskolen til videregående skole store forandringer i livet. Nytt miljø, venneflokken spres til ulike skoler, og forventninger og krav endres. Derfor bør vi være ekstra oppmerksom med både omsorg og grensesetting i disse periodene.

Tenåringsforeldre og andre som arbeider med ungdommer, har erfart hvordan 15-åringen i perioder kan oppføre seg som en voksen. Men det som skiller en ambisiøs 15-åring fra mange 45-åringer, er at voksne i større grad har lært å kjenne egne begrensninger.

Vi bør gi ungdommer forutsetninger til å kjenne igjen symptomene som melder seg før man møter veggen, eller opplever angst og depresjon for første gang i sitt liv. Ofte har varselsignalene vært tydelige lenge før det skjer, selv om en ikke forstår det selv. Det kan være hjertebank, søvnproblemer, svimmelhet og hodepine, glemsomhet, en følelse av melkesyre i kroppen selv om en ikke har trent, konstant bekymring, eller at noe som tidligere ga glede og inspirasjon blir kjedelig.

Varsellampene ber oss om å ta bedre vare på oss selv og endre livsstilen. Å være nervøs før prøver på skolen eller å være misfornøyd med seg selv etter en fotballkamp, behøver ikke være varselsignaler. Det er når symptomer er til stede over lengre tid, vi bør justere kursen.

Les også

Man blir ikke syk av å lese en blogg

For ungdom så vel som for voksne er ofte første steg på veien å snakke med noen. Derfor må vi snakke med ungdommer om livsmestring, helse og identitet før de stresser seg syke uten å forstå det selv.

Selv verdens beste pappa eller mamma opplever å bli avvist, men voksne har ansvar for å etablere universelle, lett tilgjengelige arenaer utenfor hjemmet hvor ungdommer kan dele bekymringer eller stille spørsmål, uten at de føler seg dømt.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg