Jeg fikk slengt «fattiglus» etter meg

Vi gjør oss fattigere som samfunn når det blir for dyrt å delta.

Publisert:

VAR FATTIGE: Vi sultet ikke, vi hadde tak over hodet, klær, mat, skolegang og støtte fra velferdsstatens ulike ordninger. Men vi var fattige i norsk kontekst, etter alle mulige definisjoner. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

Krister Hoaas

Jeg har skrevet mye i mitt liv, men jeg tror denne teksten har vært den vanskeligste å skrive. Ikke fordi jeg er redd for å utlevere meg selv. Men fordi jeg også utleverer mine kjære søsken og min fantastiske mor.

Ikke fordi det å vokse opp under trange kår på noen måte er noe å skamme seg over, for det er det ikke. Ikke fordi jeg har mange vonde minner, for det har jeg ikke. Men fordi det er vanskelig å fortelle om slikt uten å fremstille seg selv som offer, og det var jeg ikke.

Jeg hadde en strålende barndom, rik på kjærlighet, omsorg og stimulans, men fattig på jordisk gods. Begge deler har preget meg, til det bedre. I et globalt perspektiv er fattigdom i Norge, også for 30–40 år siden, en relativ størrelse.

Vi sultet ikke, vi hadde tak over hodet, klær, mat, skolegang og støtte fra velferdsstatens ulike ordninger. Men vi var fattige i norsk kontekst, etter alle mulige definisjoner.

Vi i søskenflokken på tre vokste opp med alenemor på Fjøsanger på 1970- og 1980-tallet i det som den gang var et gammelt, trekkfullt og kaldt hus. Om vinteren frøs vannet i rørene og sisternen i kjelleren. Parafinfyren var ikke nok, så vi fyrte i peisen med aviser rullet hardt sammen og stappet i melkekartonger.

Når man har lite sammenliknet med andre, tror jeg nettopp følelsen av å ha lite er det verste. Derfor utvikler man som både voksen og barn strategier for å møte slikt.

Les også

Forsker: For barn er fattigdom mer enn dårlig råd

Jeg feiret ikke barnebursdagsselskap, etter at jeg oppdaget hvordan andre hadde det i sine hjem, fordi jeg ikke synes vi hadde det fint nok hos oss. Jeg kjøpte min første sykkel som selvbyggersett, og i 10-12-årsalderen brukte jeg helgene til å sykle halve Bergen rundt for å samle flasker.

Min mor valgte seg sine strategier. Noen ganger når kassen var tom, og det var en uke til det kom nye penger, kunne hun velge å ta oss med på kafé og spise napoleonskake, og heller servere grøt resten av uken.

Noen ganger, når regningsbunken målt mot inntektene så uoverstigelig ut, tok min kommunale pianolærerinne-mormor i Oslo på seg finstasen, gikk til banken sin og fikk forbrukslån til 18 prosent rente. Pengene sendte hun til datteren og barnebarna i Bergen.

Jeg satte meg tidlig et klart mål. Ikke om å bli rik, men å tjene så mye at jeg ikke måtte snu på hver krone, eller planlegge alt forbruk nøye. Da jeg var 13 år, begynte jeg som avisbud om morgenen med BA og Morgenavisen. I en periode gikk jeg også med BT på ettermiddagen.

Les også

Les hvorfor BT setter søkelys på fattigdom: «Bare» en femtilapp

Jeg ble trener som 14-åring fordi det ga meg fri kontingent og min første treningsdrakt. Jeg ble dommer som 15-åring og bodde mer eller mindre i byens idrettshaller. Jeg jobbet på lager i butikk og hadde sommerjobber hvert år.

Slik sørget jeg for å finansiere nye basketballsko, treningstøy, basketballskole i Sverige, turneringer i Oslo og Sverige, og så videre. For meg ble idretten uhyre viktig. Den ga meg et fellesskap og muligheter til både deltakelse, ansvar og inntekter.

I dag har vi fjernet mange av mulighetene for ungdom til å tjene sine egne penger. Hensikten er god, barnearbeid er en vederstyggelighet, men å innskrenke barn og ungdoms mulighet til arbeidserfaring og egne inntekter, er også til hinder for å komme seg ut av fattigdom.

Når jeg ser tilbake på min oppvekst, er det fire forhold jeg vil peke på, som ga meg mulighetene og hjalp meg frem: Selv om jeg vokste opp i et fattig hjem, vokste jeg også opp i et lekende og lesende hjem; rikt på kultur og stimulanser til nysgjerrighet og læring.

Vi hadde et nettverk som stilte opp, hvor vi barna kunne bo i flere uker når min mor hadde lengre sykeopphold, familier som tok oss med på hytter, og ikke minst en onkel og tante som var der for oss hele tiden.

Velferdsstaten ga sosialstønad, rehabiliteringsstønad og gratis etterutdanning for min mor. Gratis skolegang for alle, gratis høyere utdanning med Statens lånekasse for min del. Da jeg fikk mitt første stipend fra Lånekassen som 16-åring, kjøpte jeg meg min første frakk (som jeg hadde i 25 år), betalte min første frisørtime og fikk meg kontaktlinser. For meg betydde det hele verden den gang.

Jeg fikk slengt «fattiglus» etter meg noen ganger, og ja, det svidde, men jeg tror ikke alle rundt oss visste at vi hadde det trangt. I dag tror jeg det er enda verre og vanskeligere. I dagens Norge er den generelle rikdommen så synlig.

Når rikdom blir allmenn, blir fattigdom vanskeligere. Desto viktigere er det å holde kostnadene for deltakelse på fellesarenaene lave. Blir det kostnadskrevende å henge med for å bli god, blir mulighetene forbeholdt dem som har råd. Det er problematisk både fordi det er dypt urettferdig, og fordi det gjør at vi går glipp av talenter på alle områder.

Vi trenger et sikkerhetsnett og et tilbud til de mange. Vi gjør oss fattigere som samfunn når det blir for dyrt å delta.

Krister Hoaas arbeidet tidligere som journalist i Bergens Tidende.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg