Jeg skulle ønske at jeg brukte mer tid på å finne bøker som barn

Jeg var en av dem som lurte meg unna ved å stirre ned i boken, se forbi bokstavene. I dag ser alt annerledes ut.

LESEGLEDE: Etter at jeg fikk barn, så ser jeg hvor tidlig man utvikler preferanser for både musikk og litteratur, skriver Daniel Bolstad-Hageland. Bård Bøe (arkiv)

Debattinnlegg

Daniel Bolstad-Hageland
Lærer i Bergen

Jeg var ikke spesielt glad i å lese som barn. Det var kjedelig, synes jeg. Hverken fakta- eller skjønnlitterære bøker fenget meg noe særlig. Jeg opplevde det som arbeid. En jobb. Noe som måtte gjøres. Jeg måtte lese for å forstå oppgaver på skolen. Og jeg måtte lese for å skjønne hva jeg skulle gjøre for å komme meg videre i dataspillene jeg drømte meg bort i.

På barneskolen hatet jeg det lærerne kalte lesekvart. I 15 minutter skulle vi sitte der. Ved pulten. På stolen. Og lese i en selvvalgt bok.

Jeg prøvde meg på fotballbøker. Faktabøker. Krimbøker for barn. Til ingen nytte.

Nei. Jeg fikk det ikke til. Jeg var en av dem som lurte meg unna, ved å stirre ned i boken, se forbi bokstavene, og lot fantasien ta overhånd.

I dag ser alt annerledes ut. Jeg er glad i å lese. Alt fra bøker til aviser.

Les også

På jakt etter lesestoff? Her er ukens anbefalinger.

Det har fått meg til å tenke en del på hva som skjedde på veien. Dit. Til der jeg er nå.

På hvilket tidspunkt gikk det fra å være kjedelig å lese bøker, til å bli noe spennende?

I 5. klasse husker jeg at vi skulle skrive en bokrapport. Boken kunne vi velge selv. Det var kjipt. Jeg følte at jeg ikke evnet å finne noe som pirret nysgjerrigheten. Derfor gikk jeg inn på kottet, de vi hadde bøker og tegneserier. Jeg fant «Robinson Crusoe» av Daniel Defoe. Det ble naturlig for meg å velge den, ettersom jeg og forfatteren delte samme navn. Jeg forsøkte. Tro meg. Jeg satt. Jeg lå. Jeg sto. Men jeg måtte gi opp. På side 11. Et tappert forsøk.

Les også

Norge serverer kjøttkaker, samiske dikt og barnebøker. Men hva vil egentlig folk på bokmessen i Frankfurt ha?

Men i 6. klasse skjedde det noe. Søsteren min lånte meg «Naiv Super» av Erlend Loe. Jeg tror hun la merke til at jeg ikke var særlig begeistret for å lese. Hun derimot, leste mye som barn. Og det misunte jeg henne for.

«Naiv Super» ble på en måte et vendepunkt for meg. En voksen mann som ble venn med et barn. Kjøpte seg et bankebrett. På datamaskin søkte han opp tabuord på et bibliotek sammen med broren sin. I over 25 sider kunne jeg lese det ene grove ordet etter det andre. Og jeg lo.

Jeg skjønte ikke alt. Latteren satt løst, likevel. Og jeg leste. I flere timer.

Læreren min var forbauset. På en positiv måte. Nysgjerrig på hvorfor jeg likte den boken så godt. Sammen lo vi av bankebrettet. Tabuordene fra biblioteket. Det viste seg at hun også hadde lest den boken. Nylig.

En gnist ble tent. For første gang valgte jeg å lese, fremfor å se på TV eller spille dataspill. Det hadde Erlend Loe klart. Få meg til å sitte i ro. Stirre i en bok. Uten en blinkende skjerm. Kun med bokstaver. Svart på hvitt.

Hva var det egentlig med denne boken som gjorde at jeg ble helt oppslukt?

Les også

Hvor ble det av Ragnar Hovland i alt ståket?

Det tok lang tid før jeg fant en bok som «Naiv Super» igjen. Flere år, faktisk. På veien dit mistet jeg nesten interessen igjen. Men som 19-åring. I ferd med å bli voksen. Ferdig med videregående skole. Da skjedde det.

Tore Renberg. Stavanger-mann. Forfatter.

Jeg leste bøkene om Jarle Klepp. Jeg slukte de. En etter en. Mannen som elsket Yngve. Kompani Orheim. Charlotte Isabel Hansen. Pixley Mapogo.

Gnisten som ble tent i 6. klasse. Den som nesten hadde forsvunnet. Ble plutselig til flammer. Etter å ha lest alt jeg fikk tak på av Renberg, ble jeg introdusert til flere forfattere. Johan Harstad. Tomas Espedal. Karl Ove Knausgård. For å nevne noen.

Endelig. Endelig hadde jeg blitt et lesende menneske.

Og det var gjennom prøving og feiling. At jeg endelig fant litteratur som skapte resonans i meg.

Akkurat dette synes jeg er interessant. Hva er det vi faller for. Blir glad i. Hektet på. Av musikk, TV-serier og bøker?

Hva fenger oss, og hvorfor?

Det er der jeg mener nøkkelen er for å bli glad i å lese. Bruke tiden på å finne tekster som gir samme glede som du kanskje får fra en god TV-serie. Eller gjennom å lytte til musikk.

Musikk ber oss ikke om noe. Den bare griper fatt i oss. Enten vi vil det eller ikke. Og røsker liv i følelseslivet. Det samme kan en god TV-serie gjøre. Den bare ligger der, foran deg, uten at du må gjøre noe spesielt for å oppleve, og for å bli rørt.

Litteraturen derimot, den ber oss om konsentrasjon, fokus og ro. Den krever mer av oss. Og den ber oss om tid. Krefter.

Jeg skulle ønske at jeg brukte mer tid på å finne bøker som barn. Der var jeg nok litt lat.

Etter at jeg fikk barn, så ser jeg hvor tidlig man utvikler preferanser for både musikk og litteratur. Guttene mine, som knapt er tre og fem år, har allerede gitt uttrykk for hva de liker å lese.

«Den utrolige historien om den kjempestore pæra». Av Jakob Martin Strid. «Det Runde Problemet» og «Ei Kjedeleg Bok» av Vegard Markhus. Storfavoritter. Alle tre. For begge to.

Les også

En av Marit Eikemos noveller fra Hardanger skiller seg særlig ut

De har allerede funnet bøker og forfattere som gjør at de glemmer å spise, eller som gjør at de ikke vil legge seg. Når vi leser høyt for dem. Det er fantastisk.

Og jeg håper at Olav og Peder klarer å gjøre gnist om til flammer tidligere enn det jeg gjorde, med å forsøke seg på et hav av bøker, slik jeg burde gjort. Det skal vi hjelpe dem til.

Det er noe spesielt, det å sette seg ned med en bok. Med en god kaffekopp. Falle inn og ut av historien. Språket.

Kanskje spesielt i dag. I 2019. Er det viktig. Med alle mulige forstyrrelser. Messenger. Snapchat. Twitter. Røde lys. Vibrering med lyd fra mobilen.

Nei. Litteraturen. Den ber oss om litt konsentrasjon. Fokus og ro. Men den gir oss uendelig mye, dersom vi gir den en sjanse.