Mitt møte med helsevesenet og sparekniven

Det er sårt å kle seg følelsesmessig naken.

KRITISK: Kreftpasient Linda Gildrenes føler seg som en pakke som sendes fra sted til sted på transportbånd. Tuva Åserud / Bergens Tidende

Debattinnlegg

Linda Gildrenes
Askøy

Jeg er 50 år og lever med uhelbredelig tarmkreft. Jeg har ikke lang tid igjen her. Likevel fokuserer jeg på livet, her og nå. Men systemet prøver stadig med en finte, og jeg må bruke ekstra krefter for å få oversikt og kontroll over situasjonen. Hvorfor er det slik?

Nylig var jeg til blodprøver og legekontroll. Som så mange ganger før, var det en ny lege som mottok meg. Legen kjente ikke meg, kun min diagnose, og kunne ikke svare mine på oppfølgingsspørsmål uten å lete i journalen min.

Er jeg en av mange, en pakke som skal sendes på et transportbånd? Hvorfor ikke se på meg som et individ?

Jeg klarte ikke å si det jeg hadde på hjertet under legebesøket. Jeg hadde alt nedskrevet, men glemte å lese på notatene mine.

Det er ikke bare for meg å ringe opp å få svar på dette heller. Da må jeg gjennom et køsystem, snakke med en sykepleier, som skal forstå og klare formidle mitt budskap til en lege, som igjen rapporterer tilbake til sykepleier, som da ringer meg opp igjen. Det går som oftest bra, men ikke alltid, er min erfaring.

Den største bøygen er likevel at jeg ikke ønsker å ta plass. Selv om jeg vet jeg må! Det er så vanskelig. De ser ikke meg, de ser ikke Linda. Det er ikke rom for det. Det er ikke økonomi til det.

Jeg klandrer ikke legen som møtte meg, men systemet. Det fortalte jeg henne, da jeg kom med mitt hjertesukk: Jeg opplever at dere ikke ser meg som person. Dere sjekker alle mine blodprøver, urinprøver og bilder. Hva gir det dere av svar?

Dagen etter legebesøket var jeg på ny klar for cellegift, kur nummer 26 så langt av denne typen. Jeg ble hentet av enda en ny sykepleier som jeg aldri har sett før.

Jeg måtte for n-te gang forklare en ny person hvordan nålen skal settes i veneporten min i brystet, for å gjøre det best mulig for meg uten smerter, og at jeg ikke tåler plasteret de bruker.

Denne gang ble jeg skjermet med forheng kun på siden. Ingen spørsmål om personvern fra sykepleier. Hun så meg ikke, hun satte seg ikke inn i min situasjon og hjalp meg ikke med skjerming. Jeg våget ikke ta plass, jeg sa ikke ifra. Jeg vet jeg bør gjøre det i situasjonen og direkte der og da. Men det er så sårt å kle seg «naken» følelsesmessig med fremmede rundt seg.

Nå blir det vel til at jeg venter tre uker igjen før jeg kan spørre om det som jeg trenger svar på – da skal jeg på nytt besøke Parkbygget. Tre uker er lang tid når jeg trenger hjelp av en sosionom og må ha henvisning fra sykehus eller til andre søknader som haster.

Tre uker er lang tid når jeg snart har brukt opp denne formen for cellegift og kanskje ikke kan få mer. Tre uker er lang tid, men likevel så lite for meg når hver dag teller.

Kom igjen! Hvorfor skal det spares alltid på de svakeste? Jeg er voksen. Hva med barna som blir sett på som et pakkeforløp? Jeg tror jeg nærmer meg krigsstien! Jeg er lei av ord og lite handlinger!