Når tro blir usunt

Vi må se barna som vokser opp i kontrollerende religiøse miljøer.

Publisert: Publisert:

SVIKT: Et godt hjelpeapparat trenger å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med usunne religiøse miljøer, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt, skriver Hilde Langvann i Hjelpekilden. Foto: Mer Film

Debattinnlegg

Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge

Hilde Langvann Foto: Privat

Nylig var det premiere på filmen «Disco», der vi møter 19 år gamle Mirjam som er aktiv i den karismatiske menigheten Friheten. Erfaringene hun gjør seg; det voldsomme presset, isolasjonen fra storsamfunnet og sammenkoblingen mellom nederlag og demoner og satan, deler hun med mange som har tatt kontakt med oss i Hjelpekilden.

Menighetens omsorg og fellesskap oppleves som kontroll som går for langt, man mister sin egen stemme, og det føles utmattende å aldri være god nok.

«Lena» skrev dette til Hjelpekilden: «Jeg brøt med menigheten da jeg var 14 år. Jeg fortalte om angsten for dommedag, angsten for å bli besatt av demoner, om Gud som alltid så meg og hvor sliten jeg hele tiden var.

Det endte opp med tung medisinering på grunn av en psykosediagnose, noe det egentlig aldri var. Det endte med rus og depresjon, for meg som for mange andre, og en ubehandlet PTSD-diagnose som ble komplisert og diagnostisert 16 år seinere.»

Når et religiøst miljø bruker en skremmende retorikk og stiller for mange krav, samtidig som de hindrer medlemmer å oppsøke impulser utenfra, kan dette føre til mental uhelse for den enkelte.

Mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer kan ha pådratt seg problemer som de ikke selv er i stand til å mestre. Det er vanskelig for dem å få adekvat hjelp, og hjelpetilbudene som finnes er få og lite tilgjengelige, ifølge masteroppgaven «Troen som ble en byrde» av Brith Dybing.

Nær halvparten av henvendelsene vi mottar fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om nettopp hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg.

De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.

«Pål» er for syk til at Distriktspsykriatisk senter (DPS) i hans fylke har nok kompetanse til å hjelpe han. Morens fortvilte henvendelse til Hjelpekilden om sin suicidale sønn bekrefter bildet av kunnskapshull og understreker hvor presserende behovet for et bedre hjelpetilbud er.

Barn har ikke den samme muligheten som voksne til å oppsøke hjelp på egne vegne. Barn er avhengige av å bli sett. Hvis de vokser opp i et lukket miljø, er det viktig at storsamfunnet kan se disse barna og har kunnskap om utfordringer de kan leve med.

Ungdommer som har vokst opp i slike miljøer har fortalt at de ikke kjente til at de hadde rettigheter når de vokste opp, at de skulle ønske at flere hadde kjennskap til hvilke utfordringer de vokste opp med og at noen hadde spurt dem hvordan de hadde det, egentlig.

Dette er bakgrunnen til veilederen «Små sko, stor tro» fra Redd Barna og Hjelpekilden, som er rettet mot lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten som møter barn fra liknende religiøse miljøer.

Men dette er ikke nok. Det er nødvendig at denne kompetansen blir inkludert i utdannelsen av fagpersoner, slik at man lettere kan fange opp og gi hjelp til barn i strenge religiøse miljøer.

I tillegg trenger barn fra tidlig alder å lære om egne rettigheter for slik å identifisere negativ sosial kontroll og rettighetsbrudd i eget liv, og for å kunne ta gode valg og søke nødvendig hjelp.

For at dette skal gjelde alle barn og unge, er det viktig at de som gir hjelp har nødvendig kompetanse om utfordringer knyttet til å vokse opp i religiøse miljøer preget av en ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, streng kontroll og konformitetspress og lydighetskultur.

Et godt hjelpeapparat trenger å vite at et negativt gudsbilde kan være traumatiserende. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at endetidsperspektiv kan være angstskapende og skape suicidale tanker.

Et godt hjelpeapparat trenger å vite at negativ sosial kontroll også utøves i enkelte kristne miljøer, og at det å frigjøre seg fra den kontrollen kan utløse redsel, skam og skyldfølelse.

De trenger også å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med slike grupper, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt.

Mirjam i filmen «Disco» trenger fremfor alt å bli sett. Dette trengte også «Lena» og «Pål», og de mange andre som ukentlig tar kontakt med Hjelpekilden. Denne gruppen vil ikke føle seg sett før det finnes et hjelpeapparat som forstår hvordan usunn tro kan påvirke mental helse, og som kan tilby tilfredsstillende helsehjelp.

Med politisk vilje kan dette bli en realitet. Men hvor lenge skal vi vente på denne politiske viljen?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg