Vi bør forberede kriterier for neste epidemi nå

Når stormen har lagt seg, bør beslutningsgrunnlaget for krisetiltakene offentliggjøres.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I den ekstremt krevende situasjonen vi nå står i, må myndighetene innføre tiltak som kan ta kontroll over virusets herjinger.

Disse tiltakene innebærer også helserelaterte kriseprioriteringer basert på mye usikkerhet.

Dette har Norge liten erfaring med. Hva innebærer disse prioriteringene? Og kan de gjøre oss bedre forberedt til neste epidemi?

Helseprioriteringer er beslutninger, der helserelevante tiltak rangeres i forhold til hverandre. For å kunne rangere rettferdig hvem eller hva som gis forrang, må man kunne sammenlikne tiltakene i form av en felles «valuta».

Koronapandemien truer helsetjenestens kapasitet. Dermed handler helseprioriteringer også om rangering av folkehelsetiltak på tvers av pasientgrupper, og selve verdien av helse satt opp imot andre samfunnsgoder.

Kriteriene som opprinnelig er utviklet for prioriteringer i spesialisthelsetjenesten, favner ikke bredt nok til å støtte myndighetenes navigering.

Kriteriene for disse krisebeslutningene blir til under seilasen og former både det kliniske arbeidet og de samfunnsmessige tiltakene. Formålene er å beskytte eldre og personer med underliggende sykdommer og å unngå overbelastning av helsevesenet.

Tiltakene rettet seg først mot å bremse, og nå mot å undertrykke, smitte generelt. Samtidig får smitterestriksjoner enorme økonomiske og sosiale konsekvenser, som i tur kan forventes å gå ut over folkehelsen i form av stress, angst, depresjon og selvmord. I et folkehelseperspektiv gis disse hensynene, pr. i dag, ikke prioritet.

Handlingsregelen om å sette liv og helse først, reflekterer en human politikk som vektlegger betydningen av å ta vare på de svakeste i samfunnet. Etter hvert som helsekonsekvensene av de sosiale smitterestriksjonene får navn og ansikter, endrer betingelsene for denne prioriteringssituasjonen seg.

Storsamfunnets solidaritet må omfatte alle, hvis liv og helse trues, direkte eller indirekte, av viruset. Hvis ikke, må styresmaktene kunne begrunne forskjellsbehandlingen.

Ved bruk av samfunnsøkonomiske begrunnelser, må disse være krystallklare på hvordan ulike helsehensyn er ivaretatt i beregningene.

De etablerte kriteriene gjelder også for fordeling av helsehjelp i krisesituasjoner, men akutt mangel på utstyr, sengeplasser og personell tvinger nå frem mer spesifiserte retningslinjer.

Helsedirektoratet og helsetjenesten utarbeider nå dette for kritiske tjenester. Spesifiseringene vil måtte hvile på andre verdier enn kriteriene selv.

Ressurser for å kunne håndtere en stor pågang av covid-19-pasienter, overføres fra andre typer behandlinger ved at operasjoner og konsultasjoner som ikke haster, blir utsatt.

Pasienter som i utgangspunktet ikke har hatt høy prioritet, skyves lenger ned på ventelistene. Koronapasienter prioriteres i praksis på tvers av andre pasientgrupper.

Tilgjengelig testmateriell og -kompetanse er begrenset i forhold til ønskede testvolum. Avveininger av hvem som bør testes i denne situasjonen, handler om hvordan testingen kan bidra til best mulig smittevern av gruppene som skal beskyttes.

Testingens preventive funksjon prioriteres over hensynet til at hver enkelt av oss kan ha stor interesse av å kjenne egen smittestatus.

Videre jobbes det med tester for immunitet. Med disse kommer en ny utfordring: Med begrenset testkapasitet, hvordan skal man balansere testing for smitte mot testing av immunitet?

Med andre ord, hvordan vil man prioritere begrensing av smitte opp mot trygge tiltak, for å sende ikke-smittebærer tilbake på jobb for å holde samfunnsøkonomien i gang?

Myndighetenes tiltak fattes på bakgrunn av faglige råd fra ulike instanser. Ulike fagområder bidrar til mosaikken av kunnskap og faglige innspill som former beslutningene.

Samtidig er beslutningene i sin kjerne politisk. Tiltakene forholder seg til utvalgte mål og de konsekvensene man er villig til å tolerere. Begrunnelse for disse valgene hviler i siste instans på verdier.

Tiden er ikke på demokratiets side nå. Dette er ikke tiden for handlingsbremsende diskusjoner om verdier, før prioriteringer fattes og konkrete tiltak innføres eller slippes opp.

Som ansvarlige borgere i krisetid, plikter både politiske meningsmotstandere og misfornøyde innbyggere i størst mulig grad å støtte opp om tiltak, og gi myndighetene arbeidsro i stormen.

Like fullt, hele beslutningsgrunnlaget for krisetiltakene kan og bør gjøres offentlig tilgjengelig.

En klar og systematisk formidling av verdivurderingene bak tiltakene kan bidra til en offentlig, felles læringsprosess om relevante verdier i krisetider.

Myndighetene må nå ri denne stormen av. Parallelt kan de legge til rette for en senere informert debatt om kriterier for nye kriseprioriteringer.